"Blair Witch" (2016) - Unødvendig og irriterende "oppfølger"
Regissør Adam Wingard står også bak filmer som den relativt gode You’re Next og de to VHS-filmene. Skrekk er med andre ord ikke noe nytt for Wingard. Bare så synd da at hans ”oppfølger” til en av skrekkgenrens mest innflytelsesrike og legendariske ruller The Blair Witch Project fra 1999, i det store og hele blir så alt for lik nettopp originalen, bare langt mindre skummel
Det vil si, det er på en og samme gang både bra og helt greit at Wingard søker å lage en oppfølger i samme stil og tone, absolutt. Filmen har slik enkelte visuelle kvaliteter som det er lett å like, og en helt annerledes film ville jo fort ikke blir det helt samme kan man trygt si.
Men, det er først mot slutten av filmen at historien om Blair-heksa føles å bli tatt et lite skritt videre, men da er man jo dessverre allerede nesten ferdig.
Vi følger en gruppe på 6 unge mennesker som drar ut i Black Hill-skogen i Maryland. Blant dem er James, lillebroren til Heather som forsvant der tilbake i 1999. Sammen med tre venner, legger de ut i skogen, mens et lokalt hillbillypar, som bare er irriterende, også slenger seg med.
Samme prosedyre om igjen
Handlingen den første timen er etter hvert veldig standard for denne typen found-footage film. Etter hvert begynner de å gå seg vill, natta blir mørkere og lengre, ja tiden ser nesten ut til å stoppe opp og natten synes uendelig.
De velkjente Knerten-trefigurene åpenbarer seg så ved teltplassen, og dermed er maset i gang igjen. Til slutt finner de det legendariske og myteomspunnede huset som visstnok skal tilhøre Blair heksa.
Frem til oppdagelsen av dette huset er Blair Witch mest en endeløs rekke med gjespende kjedelige scener. Karakterene er også selv veldig uinteressante og kjedelige. De er grunne og makter ikke vekke noe i oss, ja noen av dem er også klisjé som irriterende og forutsigbare i oppførselsmønster.
Rent filmteknisk er filmen veldig mye mer rik og kompleks i dag enn hva øyet først ser. Typer og modeller av kameraer er selvsagt langt bedre, mindre og flere enn i 1999, og bruk av drone og dronekamera er et godt eksempel her.
At man derimot ikke har klart å gjøre høye oversiktsbilder med dronen til noe mer spennende, er imidlertid nesten et mysterium. Her kunne man jo virkelig filmet en fare som er i nærheten for eksempel, uten at hovedpersonene ser dette, bare oss publikum.
Det er dessuten titt og ofte at filmen glatt avslører at her har man brukt spesialeffekter fordi hendelsene rett og slett ikke er naturlige, noe som dessverre river oss brutalt ut av en eventuelt godt oppbygd skrekkillusjon.Tidvis tråkkes det også over i det nærmest overnaturlige, overdrevne og over the top-aktige, noe som er litt kult å se på, men som også er med på å gjøre filmen vanskeligere å svelge som troverdig.
Originalen fra 1999 tråkket aldri over denne grensen, derav ble den også langt mer skremmende og ”troverdig” innenfor settingen og handlingen.
Svært irriterende skrekkgrep
Det kanskje mest irriterende ved Blair Witch er imidlertid hvordan den gang på gang tar i bruk billige og direkte publikumsnedverdigende grep for å forsøke og skremme oss. Minst 4-5 ganger hender det at en person hopper frem foran kameraet og skriker og hyler. Når man ikke hører en eneste lyd i forkant av dette, ja da blir det rett og slett ikke troverdig.
Det er som om den personen som skremmes har skrudd av hørselen, for så å skru den på fullt akkurat i det han/hun blir skremt. Dette er et så utilgivelig patetisk og irriterende skrekkgrep, anno 2016, at det alene trekker terningkastet automatisk ned, minst én karakter!
Inn i skrekkens hus, men for sent
Slike flaue grep vitner om både sløv og lite oppfinnsom regi, og det er svært synd. Da er det bedre hva man har fått til i filmens siste del, nemlig i og rundt det vemmelige Blair-huset uti skogen.
Som sagt er det først her at filmen virkelig eskalerer og vokser, både filmteknisk og handlingsmessig i spenning og action. Vi husker alle den fæle og skumle slutten tilbake i 1999, og nå blir vi endelig tatt med inn i dette skrekkens hus!
Utformingen av huset i skogen er veldig bra og creepy formidlet og laget. Som et spøkelseshus hvor dører, ganger og gjennområttent materiale stinker, er kaoset nærmest komplett mens James og andre løper forvirret rundt. Der inne i huset gjøres det enkelte grep som hinter om alt fra noe utenomjordisk til grunnleggende urgammelt og ondt.
Filmen forsøker her å så tvil, eventuelt gi oss små hint om eventuelle årsaker, men uten å egentlig bare bli noe annet enn mer forvirrende. Flere merkelige skikkelser vitner dessuten om at man kanskje ikke bare snakker om Blair-heksa. Kan det nemlig også være Heather som fremdeles er i live, så mange år etter?!
En rimelig meningsløs oppfølger
Der man i 1999 i det minste tappert satt og ventet på å bli belønnet etter halvannen time med ristende, grovkorna og et hyleskrikende mas uten like, ja der har man som publikummer ikke like god tålmodighet med det samme i dag.
Vi har sett alt for mye likt i de 16 årene som har fulgt, og å sitte en time og overvære bråk, hyl og uinteressante karakterer gir ikke akkurat filmen noe sterk karakter og kvalitet.
Slutten er imidlertid det som føles best bidragende til at dette ikke bare føles som en mer ren remake av 1999-klassikeren. Filmen er nemlig noe så litt sjeldent som mest spennende og interessant på slutten og belønner slik de som holder ut til dette.
Betegnende for filmen som helhet blir det likevel at den slutter akkurat slik eneren gjorde, så da har man altså ikke kommet særlig lengre på 17 år tross alt. Den blir en trist påminnelse om at det som originalen skapte og vekket i oss, rett og slett ikke fungerer lenger, vi har blitt alt for vandt med dette igjennom uttallige repeterende og liknende found foootage-filmer.
(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)