"The House that Screamed" (1969) - Stilsikker og sterk gotikk-giallo-thriller
Frøken Fourneau eier og styrer et jenteinternat som hun driver med beinhard disiplin og jernhånd. Innad iblant jentene råder en sosial orden og hierarki, typisk ved en ledende jente, som igjen rapporterer til Fourneau. Ingredienser som sex, kynisme, utfrysing og fysisk avstraffelse forekommer, og når den nye jenta Teresa kommer til skolen, får hun raskt kjenne på kroppen hvordan miljøet er her. Når jentene forsvinner, én etter én, blir det etter hvert action på skolen!
Tyskfødte Lilli Palmer er stjernen og hovedrollen som Fourneau i The House that Screamed (La Residencia), regissert av Narciso Ibáñez Serrador.
Bestyrerinnen har en sønn i tenårene som hun forsøker å holde borte fra jentene på skolen, noe hun ikke akkurat klarer. Han møter dem nemlig i skjul rett som det er, og en tidvis besøkende mann med vedforsyning får gleden av å kose seg med en ny jente ved hvert besøk.
Gotisk giallo
De seksuelle over og undertonene er altså godt til stede i historien, og gutten Luis får beskjed av moren om å vente med å bli interessert i jenter, til en dag han finner noen som likner mer på henne.
Forholdet dem imellom bringer raskt tanker tilbake til blant andre Norman Bates i Psycho og en haug andre mer eller mindre problematiske mor-sønn forhold opp igjennom filmhistorien.
Serradors regi er gjeldende og dominerende fra første stund. Her er umiddelbart en herlig gammeldags, smått gotisk, spennende og mystisk atmosfære, miljø og setting!
Stemningen er fyldig og troverdig, blant annet grunnet bruk av utescener, et digert gotisk slott av et bygg som internatskole, samt flotte kostymer på jentene. Man får litt Askepott-stemning over scenene innendørs med strenge Fourneau som pisker sine jenter og ansatte.
Men, det er også noen andre som plager jentene. Noen lurer på dem i skyggene, og etter hvert som enkelte forsøker å rømme fra stedet, blir de tatt av dage av en skjult morder. Følelsen av god gammeldags giallo-film blir her gjeldende, og filmen kan tematisk og stemningsmessig minne mye om Dario Argentos mesterlige Suspiria fra 1977.
Stemningssterk og retrosjarmerende
Musikken er også noe som funker knall her og som føles spesialskrevet som stemningsskapende strykerbasert spenningsmusikk. En konkret melodi i et pianotema går også igjen og forsterker det giallo-aktige ved filmen.
Som en kuriositet skal visstnok det ene drapet i filmen være det første close-up filmdrapet i spansk kinohistorie. Det er ikke mange drap her dog, men man forstå etter hvert at jentene som har forsøkt å rømme ikke akkurat har klart det, for å si det sånn. Den første drapsscenen er forresten veldig stilig laget, med slow motion bilder og musikk som virkelig hever scenen. Igjen giallo-style altså!
Regien for øvrig domineres av lekker filming, med spennende utsnitt, kameraføringer og kjøringer. Klassiske gotiske grep som skygge og mørke-bruk er godt til stede, og spenningsnivået er slik bra, selv om filmen aldri blir noe voldsomt skummel i dag, mer stemningsrik og herlig gammelsjarmerende.
Selve løsningen på mysteriet kommer ikke som noe stort sjokk, skjønt den får en egenkraft i å være passe skrudd og ironisk rundt hvordan en mors harde oppdragelse og oppførsel med tiden kan slå hardt tilbake i retur.
(Alle bilder er private skjermdump)