"The Autopsy of Jane Doe" (2016) - Skrekkelig pen og grotesk obduksjon
Når en ung kvinne blir funnet myrdet i Virginia, havner hun på obduksjonsbenken til far og sønn Tilden. Etter hvert begynner merkelige og uforklarlige ting å skje på likhuset…
Regissør André Øvredals lenge etterlengtede amerikanske debutfilm The Autopsy of Jane Doe er endelig på norske kinoer. Mannen bak fantastiske Trolljegeren fra 2010 serverer iskalde og ganske så virkningsfulle grøss når obduksjonen av en Jane Doe altså avdekker fryktelige ting i denne mørke kjelleren.
Brian Cox spiller patologen Tommy Tilden som har sønnen Austin (Emile Hirsch) i lære som medhjelper. Likhuset drives fra familiens hjem, i kjelleren, spesialbygd som obduksjonssal og hvor gangene er trange, mørke og klaustrofobiske. Den bunkersliknende følelsen man får der nede er bare noe av grunnen til at stemningen er upåklagelig uhyggelig, nærmest filmen igjennom.
Mens de obduserer kvinnen, avdekker de lag på lag av merkelige og uforklarlige ting, alt som skulle tilsi at hun verken er egentlig død, ei heller har tatt ytre skade av alt kroppen tilsynelatende har gjennomgått innvendig! Når en voldsom storm barrikaderer de to der nede, blir det etter hver rimelig stressende det som skjer i kjelleren!
The Autopsy of Jane Doe er en litt snodig blandingsøvelse av først realistisk krim som så går over i et drapsmysterium, for til slutt å ende opp med innslag av gammel historie og det mer overnaturlige.
Det hele er spennende, rent narrativt, mye fordi vi ikke klarer å lese genren og vet hva som skal komme like tydelig som mer genretro filmer. Selve obduksjonsdelen er dessuten både lang, grundig, spennende, visuelt bra og grotesk ærlig!
Studiet av Jane Does kropp er fascinerende og oppslukende, mye grunnet den proffe tilnærmingen fra patologene, samt at den er lekkert filmet i all sin blodige og kjøttfulle gru!
Her får vi en slags dyperegående CSI-aktig gjennomgang av dødsårsaken, mens filmen for øvrig kan minne om The Conjuring og Insidious-filmene i stil og spenningsuttrykk.
For, selv om mye av skrekken og gruen i stor grad funker veldig godt i filmen, er det ikke til å lå være å irritere seg over en stor bruk av forferdelig bråkete lyd og musikk. Enten dette er kinoenes ansvar, eller rent kunstnerisk fra de som har laget filmen, vites ikke. Likhetene med nevnte Insidious-filmene er i hvert fall også slående på dette bråkete lydsporet.
Kjemien mellom Cox og Hirsch er god, skuepillet er likeså, men føles tidvis faktisk noe så rart som litt underspilt, all den tid de opplever etter hvert rystende saker. Vi skal heller ikke glemme stødig innsats i fra selve liket, om enn noe passivt, spilt av Olwen Catherine Kelly.
Slutten klarer ikke å heve det helt der opp til maks spenning, og plottet gir ikke den effekten man skulle håpet på. Alt er plutselig litt fort over og styrken i filmen ligger mer i dens spenningstopper midtveis, dens visuelle lekre stil, samt i obduksjonsdelen.
Det visuelle sitter med andre ord som et skudd, for dette er særegent og lekkert fra Øvredal! Så får det bli opp til hver enkelt hvorvidt spenningen også sitter like bra.
(Foto/Copyright: SF Studios)