"Night of the Living Dead" (1968) - Zombie-klassikeren fascinerer og vemmer fremdeles

En panikk sprer seg i land og samfunn når de døde plutselig synes å vende tilbake i live. En gruppe mennesker må barrikadere seg i et hus ute på landet for å unnslippe de kjøttetende monstrene.

George A. Romeros banebrytende zombiemareritt ble også ført i pennen av ham, sammen med makker John A. Russo som selv også laget zombieskrekk.

Marerittet starter nokså rett på sak. Søsknene Barbara og Johnny besøker graven til sin far, en lys og fin sommerkveld. Bak dem går en tilsynelatende vanlig mann, en kar som etter hvert skal komme til å angripe Johnny og hvor Barbara må rømme bort i skrekk og gru!

Slik starter filmen som skulle bli selve symbolet på både den moderne zombiefilmens fremvekst, George A. Romeros egen karriere, samt en revitalisering av skrekkfilmen generelt.

Selve ordet zombie brukes dog ikke en eneste gang i filmen. Vi får etter hvert hint om at denne ”sykdommen” og tilstanden til de levende døde kan skyldes en virusinfisert satellitt fra verdensrommet som styrtet på jorden. En fullstendig begrunnelse for zombieepidemien får vi imidlertid aldri.

En indre og ytre kamp

Filmen ble i sin tid kritisert for mye, blant annet kvinnenes paralyserende tilstand i handlingen, og ikke minst det at hovedpersonen i den handlekraftige Ben, spilt av Duane Jones, var mørkhudet.

Og sant nok, det er unektelig litt overraskende, selv i dag, å se en farget hovedrolle. Kult, selvsagt, men Romero selv har uttalt at det kun var fordi Jones var best til rollen. Rasismepolitikk eller ikke, det er klart Romero visste dette ville skape oppslag.

Etter at Barbara finner frem til dette øde gårdshuset, får hun besøk av Ben som også har forvillet seg til stedet. Ute kommer det stadig flere og flere levende døde til, og etter hvert skal det vise seg at en hel familie har søkt tilflukt nede i kjelleren.

Med de truende vesenene utenfor, skalker Ben alle dører og vinduer så godt han kan, mens Barbara altså sitter paralysert og nærmest i koma og ser på. Den ene av familiemedlemmene fra kjelleren begynner å krangle med Ben om hva som skal gjøres i en slik situasjon, og her starter også konflikter på innsiden mellom disse menneskene.

Romeros lite flatterende bilde på oss mennesker fortsetter slik også innendørs, mens en annen variant av oss står utenfor og sikler etter blod og menneskekjøtt. Trist, morsomt og skremmende på én og samme gang!

I bakgrunnen står dessuten en radio og tv på hvor vi hele tiden får oppdateringer om situasjonen fra myndigheter, politi og andre. Dette er en finfin måte å dra inn spekteret og omfanget på, og man får virkelig en følelse av at omfanget vokser i utbredelse der ute i verden.

Romeros regi formes

Filmatisk er det naturlig nok ved en slik lavbudsjettsfilm enkle effekter i sving. Sminken er enkel, og ikke alltid like virkningsfull i dag selvsagt, men i det minste føles zombiene ikke oversminka, nei faktisk overraskende lite brukt på enkelte av skuespillerne.

Det er interessant å tenke på at verden ikke hadde det samme forholdet til zombie-fenomenet tilbake i 1968. Følgende ble trolig folk temmelig mer skremt og undrende nysgjerrig på denne tilstanden til de levende døde den gang da.

Kunnskapen om filmatiske zombier var enda ikke innbakt i oss publikum, og bare elementet med at disse må skytes og skades i hodet for å drepes, blir nærmest legendarisk etablert nettopp i denne filmen.

Kameraføringen til Romero er særegen der han har masse nærbilder av hovedkarakterene og zombiene. Utsnittene viser ofte ikke særlig mye mer enn ansiktsuttrykk, noe som sikkert sparte filmteamet for mye sminke og ekstraarbeid slik sett. Skjevstilte bilder går også igjen og blir en gjenganger rent bildemessig i filmen, mens masse bruk av skygge mørklegger deler av rommet, bildene og karakterene.

Til tider litt for grove klipp avdekker (i dag) lite (selv)kritisk klippearbeid, eventuell regi, men som debutfilm får man kanskje svelge dette som årsaker til andre ting rundt innspillingen og prosessen.

Varierende underholdende

Selv om det er enkelt å forestille seg at dette zombiescenarioet gjorde mer traumatisk inntrykk i 1968, er det større partier av filmen som er rimelig kjedelig. Dette gjelder særlig midtpartier hvor man fører småampre samtaler innendørs, skalker skjulene og egentlig gjør fint lite ellers. Det er mye pjatt og svada som ytres her, men actionsekvensene kommer heldigvis selvsagt etter hvert.

Men, selve konseptet med at mennesker på uforklarlig vis blir forandret slik som i Night of the living dead, er en stor drivkraft og grøssende tematikk i seg selv, uavhengig av eventuelle årsaker bak dette. De største monstrene på jorden blir slik oss mennesker selv, og ikke nødvendigvis noen fremmede romvesener.

Det er lite direkte skummelt i filmen i dag, men særlig scenene hvor de levende døde tar for seg av menneskekroppsdeler er fremdeles ekle å se på, og det er noe helt spesielt som skjer med stil og uttrykk siden filmen er i sort hvitt. Kanskje har dette noe med at man i hodet ser for seg hvor blodrødt blodet er, eller hvor detaljert i farger menneskekroppsdeler egentlig ser ut, hadde det vært i farger.

George A. Romeros marerittberetning er en finfin og tidvis skikkelig ekkel historie som er en liten fryd å se i 2017. Det faktum at zombiene heller ikke er oversminket eller ser mindre menneskelige ut er nok også med på å gjøre det hele enda mer creepy, det blir litt som om mannen i gata skulle angrepet deg, uten forvarsel. En tidløs marerittanke dette! Enkelte var bare tidlig ute med å lage film om som slikt, derav klassikerstempelet til Night of the living dead.

(Alle bilder er private skjermdump)