"Min pappa Toni Erdmann" (2016) - Herlig morsom og uforglemmelig særegen!

Winfried ser lite til sin karrierefokuserte og travle datter Ines og bestemmer seg derfor for å dra og besøkene henne. Ines jobber for tiden i Romania med et prosjekt, og pappa Winfried kommer på overraskelsesbesøk som sitt alter ego Toni Erdmann.

Toni er imidlertid litt vel eksentrisk og merkelig der han nærmest invaderer livet hennes uten forvarsel. Hans sosiale antenner virker heller ikke å være helt intakt, men litt etter litt mykner denne formen for kjærlighet til sin datter også Ines mer opp. Spøken til pappa gjør at Ines etter hvert tar utfordringen og slenger seg med på all galskapen…

Maren Ade har med denne merksnodige men svært så sjarmerende, lune, varme og herlig dramakomedien laget et menneskeportrett som virkelig skiller seg ut!

Dens lange spilletid kan på den ene siden beskyldes for å inneha utallige lange og utdragende scener, strengt tatt ikke alltid like nødvendige kanskje, men på den andre siden gir nettopp dette en fylde til historien som i stor grad gjør hele filmen.

Peter Simonischek i tittelrollen er til å spise opp! Til å være en såpass grå og aldrende kar er han usedvanlig sjarmerende, og hans bruk av vittigheter og skråblikk på liv og hverdag er med på å gi historien denne morsomme og livnærende tonen filmen igjennom.

Hans datter som spilles av Sandra Hüller er nærmest like god, dog mye som det stikk motsatte; humørkald, tilsynelatende kjedelig og en person som kan virke å ha glemt hvordan man lever livet, utenfor jobben.

Og nettopp som et portrett på dagens karrieresentrerte mennesker skildrer forholdet mellom far og datter at man ikke må glemme å leve også, midt oppi jobb og plikter. En eldgammel moral og tematikk dette selvsagt, men her gjort så smart, sjarmerende og særegent at det er umulig ikke å rives med!

Pappa Tonis mange krumspring, påfunn og overraskelser er en annen rød tråd som driver handlingen fremover, og man sitter nærmest og storgleder seg til å se hva denne rare fyren finner på rundt neste sving. Det er ellers morsomt å se Ines utvikling gjennom filmen, noe som mot slutten resulterer i en surrealistisk nakenscene og andre morsomheter!

Det inderlige og troverdige skuespillet er allerede nevnt, men også rikholdige birollekarakterer fyller omgivelsene rundt dem og byr på mang en severdig enkelscene og setting.

Kleine situasjoner avveksles av morsomme, rørende eller lett gjenkjennelige situasjoner for oss som overværer dette. Miljøet Ines jobber i skildres også interessant nok som det mannsdominerte det er, og hun som kvinne må forsøke og ”overleve” ved blant annet å bli røffere i kantene, noe Toni både dirkete og indirekte hjelper henne med.

Det er vel nettopp dette som også er pappaens hovedanliggende, måten han viser sin kjærlighet til sin datter på ved å forsøke å få henne til å mykne litt opp, leve livet innimellom, og samtidig også bli sterkere på seg selv som menneske.

Mye settes i perspektiv her, og igjen er det lett for oss publikummere å relatere oss til mye, slik at vår deltakelse i karakterene hele tiden er sentral i dramaet.

”Min pappa Toni Erdmann” blir slik lett et av årets aller mest minneverdige og gjennomført originale filmer. Ades regi er svært velflytende og balansert, troverdig og nesten dokumentarisk i stilen, mens skuespillet tilsvarende stødig og tilstedeværende. Bare humornivået er så lavmælt og langt fra slapstick man kan komme og føles uimotståelig. Til tross for filmens lengde på 162 minutter anbefales den på det sterkeste!

(Foto/Copyright: Komplizen Film, Arthaus)