"Fanny og Alexander" (1982) - Bergmans mesterverk trollbinder fremdeles!

Vi er i året 1907 i en svensk by hvor familien Ekdahl, ledet av den rike og velstående Helena Ekdahl, lever et tilsynelatende gledesfylt og liberalt liv. De to barnebarna hennes i Fanny og Alexander Ekdahl er sentrale i familien, en familie så åpen, liberal og naivt glade at deres onkel Gustav til og med får ha en elskerinne på si, noe hans kone Alma ikke har noe som helst i mot! Vi går inn i handlingen ved juletider 1907…

Denne til da dyreste filmen laget i Sverige står fremdeles som en av nabolandets absolutt beste og mest minneverdige. Det gledelige er at den fremdeles sitter som et skudd, og forblir en oppslukende variert skildring av den svenske familien Ekdahl og co.

Regissør Ingmar Bergmans siste spillefilm fra 1982 klarte å sanke inn 4 Oscars, noe som til å være en ikke-amerikansk film er nærmest utrolig. Hans skildring av denne svært så fargerike svenske familien er både morsom, medrivende, trist og tragisk, og vi gjennomgår en veldig underholdende reise fra start til slutt!

Et hus fylt av lidenskap og liv

Det ble også laget en 312 minutter lang versjon som ble kuttet til en fire episoders tv-versjon, mens kinoversjonen er den korteste på 188 minutter og som altså ble Oscar-nominert. Liv Ullmann var interessant nok tiltenkt en av hovedrollene som Emilie Ekdahl, moren til Fanny og Alexander, men hun ville ikke spille rollen.

Hovedrollen i Alexander blir fantastisk spilt av Bertil Guve som dessverre sluttet som skuespiller etter denne ene filmrollen. Kanskje ikke så rart, det må ha vært en stor opplevelse, og kanskje også påkjenning, de 6 månedene filminnspillingen foregikk for en liten gutt. Filmens tittel er forresten egentlig litt rar, all den tid lillesøster Fanny nesten ikke har noen replikker i filmen og fokuset tydelig er mest på Alexander.

Vi ser mye av handlingen i fra Alexanders ståsted, følelser og blikk. I den første delen av filmen forehår handlingen rundt juletider, og skildringen av dette enorme rikmannshuset er både en fryd for øynene, ørene og nesten for luktesansen også!

Scenografien er stappet med skandinavisk julepynt, juletrær, oppdekkende bord og matfylte juleselskap. Huset er dessuten fylt med noe som ser ut som hundrevis av stearinlys i alle rom, og julestemningen er som man kanskje skjønner upåklagelig!

Familiens liberale og vulgære oppførsel skildres igjennom både hushjelp, tjenere, onkler og tanter, og det er lenge som om familien aldri sover denne natta til julaften, det går som i ett, både dag, kveld og natt.

Det interessante er her Alexanders observasjoner og oppførsel, hvor det er de voksne som er de barnslige, mens barna er rimelig dannede og snille. Kontrastene blir slik slående, humoristiske og ettertenksomme.

Bergmans manus er spekket med motpoler, kontraster, brodder og underholdning. I denne familien gnåles det nemlig mye om både kristendom, juleevangeliet, gud og Jesus, og alt midt oppi denne hysteriske umoralske oppførselen som ikke akkurat vil gå hjem som kristelig god dannelse verden over! At dette huset er stappet med følelser og lidenskap, ja det er nesten å underdrive.

Fra himmel til helvete

Men så kommer det forandringer. Etter at Alexanders pappa Oscar dør etter julen, velger mor Emilie av en eller annen grunn å gifte seg med biskopen i byen, Edvard Vergerus. Hvorfor hun henfaller seg såpass til denne radikalt annerledes mannen føles å være filmens svakeste punkt.

Hun mumler noe om at hun er følelsesløs, kanskje så emosjonelt skadet etter sin tidligere manns død at hun ikke helt vet hva hun gjør, men likevel så sier hun tidlig at hun vet at biskopen er ond, streng og ikke er bra for verken henne eller barna.

Og slik blir det også. Edvard er superreligiøs, svært strikt konservativ i oppdragelse av barna. Hans tidligere kone og deres to barn skal ha druknet i elven utenfor for noen år siden, og frykten for at han står bak deres død ligger også under overflaten og lurer. Fanny og Alexander får dermed en svært brå og tung overgang da de må flytte inn i den kalde bispegården til denne tyrannen.

Herfra og ut gjennomgår Alexander og hans nærmeste andre bølger av følelser og opplevelser, og filmen blir stadig mørkere jo lengre ut i den vi kommer. Bergmans portrett av familien Ekdahl er så rikt, fyldig og oppslukende at det er vanskelig å ikke la seg rive med, hele tiden!

Stemninger og setting til svenske verdier, tradisjoner og stil kan forresten minne mye om Astrid Lindgrens verden, eller i hvert fall mye av filmatiseringene av hennes univers. Det er lett å tenke Emil i Lønneberget her, eller Madicken og andre.

Hovedlinjene og de mange underliggende lagene av tro og religion, oppdragelse og kultur, samt et stort spekter av karakterer som er interessante, er med på å gjøre denne fyldige filmen som så genialt skildrer flere sider av det svenske samfunnet.

Bare i måten barna skildres, eksempelvis forskjellen i måtene Fanny og Alexander opplever og reagerer på sorg, er flott og troverdig gjort! Alexander er dessuten en svært smart gutt, og konfronterer etter hvert den stygge biskopen, men bare så lenge han orker, han må til slutt ta sin straff og vi blir så fryktelig sinte og får vondt på hans vegne!

Rent filmatisk er en variert bruk av inne og utescener med på å friske opp filmen, men enkelte steder er det litt tydelig kullisser og studioinnspilt, ikke nødvendigvis i reelle hus og bygninger.

En etter hvert utpreget bruk av krysninger mellom drøm, fantasi og virkelighet er heller ikke like enkelt å bli klok på og her lyser kanskje Bergmans mer tunge alternative og underfortalte form for regi igjennom.

Onkelen til Alexander, Isak og hans nevøer, skal blant annet vise seg å inneha magiske krefter, og slik blandes også magi og overtro inn i denne fra før av rimelig salige røren av underholdning. Denne siden av filmen er kanskje den vanskeligste å forstå seg på, mye fordi det nærmest underforklares, og man sitter og føler seg litt stokk dum. Mulig Bergman her tar ting og vår oppfattelse litt for gitt, kanskje hører det også mer tiden og den religiøse tonen til for å lettere plukke opp dette.

”Fanny og Alexander” er en film man egentlig kan snakke om i timevis, uten å gå tom for temaer, observasjoner eller tolkningsmuligheter. Som drama har den nærmest alt, og dekker fantastisk et bredt spekter av både gleder, sorger, humor og tragedie på en måte som kanskje nettopp derfor gjør filmen ganske udødelig og tidløs også. Dessuten innehar den en klassikers kvalitet i å kunne bli sett om og om igjen, med minst like stor styrke av underholdning for hver gang man ser den.