"Dyrene i Hakkebakkeskogen" (2016) - Sjarmbombe av en tidløs klassiker!

I Hakkebakkeskogen bor Klatremus og hans mange små venner som er i konstant fare for å bli spist av Mikkel Rev. Petter Pinnsvin er dessuten ute etter å spise Morten Skogmus sin bestemor, og da er det jammen på tide å lage en ny lov for å regulere lovløsheten i skogen!

Slik kardemommeloven ble skrevet for Kardemomme by, slik gjorde Thorbjørn Egner også Hakkebakkeskogen til et triveligere sted å være ved å la Morten Skogmus skrive loven om å ikke spise hverandre. Hvorvidt det er et sjakktrekk eller ikke å lage en slik virkelighetsfordreining for barna får bli en annen diskusjon, men koselig er det nå i hvert fall!

Underholdende blir det også, for Qvisten Animasjons stop-motion filmatisering av denne klassikeren har blitt så pen og sjarmerende at den,eh…ja, er til å spise opp!

Regissør Rasmus A. Sivertsen har imponert oss før med sine to Flåklypa-filmer, samt den fengende Knudsen og Ludvigsen og den fæle rasputin.

Sivertsen og Co. har valgt å følge Egners fortelling nokså slavisk, så her er det rett på sak, og som kjent er det fragmenterte enkeltscener som bindes sammen av dyrenes relasjoner, liv og virke i Hakkebakkeskogen.

For både oss voksne og barn som kjenner historien er gjenkjennelsesfaktoren derfor stor når den ene kjente scenen og sangen etter den andre dukker opp. Pepperkakebakingen er en fryd å se, mens Mikkel Rev ute i skogen kan være riktig så spennende og småskummelt for de minste.

Det kanskje friskeste og selvsagt nyeste ved filmen er lydsporet og musikken gjort av gruppen Katzenjammer. Deres lekne, friske og herlige sound fargelegger de vel så kjente sangene i historien med en energi som nesten får oss til å danse i kinosetet. En virkelig positiv og aldri så liten genistrek dette!

I starten føles kanskje animasjonen noe hakkete, ikke så flytende sømløst som man kanskje hadde sett for seg, men dette går seg fort til og man blir fort vandt med det. En slik animasjonsprosess tar naturlig nok opptil flere år å lage, tross alt.

De ulike baktablåene og kulissene er fargerike og pene, de innbyr til fantasi og stemningsskapning, selv om de kanskje ikke er fullt så store og digre som det ofte blir i et barnehode med livlig fantasi.

Egners visjon og utopi om en idyllisk dyreskog hvor alle er snille mot alle har blitt en dynamisk og fengende sjarmbombe som også føles veldig tidløs.

For oss voksne kan den fort bli et bilde på oss naive, dumsnille nordmenn som er tilgivende og hjertegode, man lukker øynene for den ubehagelige sannheten om at dyr faktisk spiser hverandre. Sagt på en annen måte, Disney har gjort det samme i snart 100 år, til tidvis stor kritikk, men vi kan la det henge der...

For barna er det nok uansett andre sider ved historien som er mer vesentlig og viktig i budskap; den blir en påminnelse om hva som egentlig burde bety noe for både store og små i livet.

For, selv Klatremus er ikke uskyldigheten selv der han jo nettopp stjeler nøtter fra ekornet, men hans personlighet er likevel gjennomgående god og snill, det er det som er det viktige. Historien er litt vel oppstykket, og slutten er like brå som i boka, med Bamsefars bursdag, men det filmatiske uttrykket og energien som Hakkebakkeskogen fremviser gjør den til nok en underholdende fulltreffer fra Qvisten Animasjon!

(Foto/Copyright: SF Studios / Qvisten Animasjon)