"Blood Rage" (1987) - Skrekkeksempel på tidstypisk slasher
Tvillingene Todd og Terry blir adskilt i barndommen etter at en av dem tar livet av en person med øks. Det er Todd som får skylden for det brutale drapet og blir satt på psykiatrisk avdeling mens hans tvillingbror Terry går fri. Ti år senere rømmer Todd fra institusjonen og folk blir bekymret, men har den egentlige morderen kanskje vært iblant dem hele tiden?!
Maskeløs og kjent morder
Vi er i Florida rundt Thanksgiving og Todd rømmer altså fra galehuset denne kvelden, en kveld og natt hvor alt skal forandre seg for ham og hans familie. Allerede i filmens innledning får vi se at det er Terry som planter den blodige øksa i handa på den sjokkerte Todd, og dermed snur om på morderrollene allerede her.
For en gangs skyldser vi her dermed en 80-talls slasher hvor morderen er kjent fra første stund, selv uten å bære noe form for karakteristisk maske eller påkledning.
”Blood Rage”, eller også ”Slasher” som den ble kalt enkelte steder, ble opprinnelig laget i 1984 men ikke sluppet på kino før i 1987.
Regissør John Grissmer fikk aldri en lang karriere innen film og laget og skrev kun tre filmer. Kanskje like godt, for ”Blood Rage” er så stappet med 80-tallets påfallende slasherklisjéer at det nesten er vanskelig å ta den alvorlig som skrekkfilmforsøk.
Handlingen i seg selv er superenkel, ja nærmest enklere enn i ”Halloween” hvor også en kjent kar rømmer fra sinnssykehuset. Bortsett fra dette tvillingparet, er det egentlig bare 80-minutter med unge mennesker som henger rundt, fester og ypper til sex, mens altså den ene broren dreper dem, mens den andre etter hvert prøver å stoppe ham.
En parodi på seg selv
For det er nettopp det seksuelle som går igjen som motiv og motivator for morderens sinne og trang til å slå ihjel. I nærmest alle scener klikker han overfor par som koser seg, eventuelt dreper han i sjalusi. Klassisk slasher-tematikk som ’ungdom og sex er lik dødsdømt’ blir altså så til de grader dratt ut i Grissmers film at den oser som en parodi på genren, i sin egen tid.
Skuespill, manus og logikk er også som seg hør og bør helt på trynet, men én karakter skiller seg merkelig ut her. Moren til tvillingene, Maddy, spilles veldig godt og dedikert av Louise Lasser. Hun er usedvanlig gjennomarbeidet og troverdig som den svært så slitne og utkjørte mora som lider stort under denne prosessen med sønnene. I lengden blir hun ganske så slitsom der hun syter, gråter og gnåler seg igjennom filmen, men som enkeltkarakter er hun langt mer fyldig og skiller seg ut fra de øvrige latterlig overflatiske andre karakterene.
Filmatisk er det lite å begeistres over her, og det er regelrett forvirrende merkelig at man i en scene eksempelvis kan se to lik puste, selv når disse filmes kun i 1 sekund! Hvis en regissør ikke engang ser dette, eventuelt gidder å ta to tagninger når to drepte personer synlig beveger på seg, ja da illustrerer dette hele hans ambisjonsnivå, eventuelt tidspress eller annet merkelig.
Kjønnsfordelingen og fremstillingen er tilhørende sexistisk og kroppsfokusert, så ”Blood Rage” fyller med andre ord genrebarometeret til topps, og vel så det. Mye av problemet med filmen føles i dag at den likevel verken er ufrivillig morsom nok denne gang, ei heller noe som helst skummel eller stemningsskapende.
Mye av dette skyldes nok at vi allerede vet hvem morderen er, og ofrene klarer ikke skape nok empati i oss til å bry oss nevneverdig om at de er i fare. Mangel på generell spenningsoppbygging er også såpass fraværende at mye her blir veldig flatt.
Da er det heldigvis andre elementer som er litt mer imponerende og bedre i filmen. Sminken og effektene er overraskende bra og godt laget, og det er faktisk svært vanskelig å se overganger mellom sminke og øvrig kropp og hud. Drapene er da også svært brutale, og den ene kroppsdelen etter den andre kappes av, mens blodet står ut i lufta! Enkelte scener er her så voldsomme at de faktisk blir litt morsomme, og skuespillet er komisk latterlig fra noen av ofrene.
”Blood Rage” er i det hele tatt en film som blir såpass lite særegen og klisjé at den er vanskelig å anbefale til andre enn supertilhengere av klassisk grelle og håpløse slashertradisjoner innen særlig amerikansk film.
Selv for de av dere som liker dette vil denne filmen fremstå som rimelig forglemmelig. Utgangspunktet med dette tvillingparet kunne liksom blitt brukt og løst så svært mye bedre, mer interessant og innfløkt enn slik det gjøres her.
(Alle bilder er private skjermdump.)