"Train to Busan" (2016) - Så mye mer enn bare velfungerende zombieskrekk!
Et zombieutbrudd rammer Sør-Korea og byer og mennesker faller som fluer før de forvandles til rabiate og livsfarlige zombier. På et tog på vei fra Seoul til Busan møter vi et knippe mennesker som må kjempe for livet på en togtur som blir litt utenom det vanlige…
Regissør Yeon Sang-ho står bak flere tegne- og animasjonsfilmer i hjemlandet, og tar med ”Train to Busan” steget ut i den virkelige verden med en apokalyptisk skildring som går selv Hollywood en høy gang!
Filmen er nemlig vel så bra som hva det amerikanske storfilmapparatet spyr ut i både action, grandios skrekkskildring og som popcornunderholdning. Filmen treffer hele denne pakken så bra at det er en fryd og overvære filmen fra start til slutt.
Den er ikke uten svakheter dog, og slik den amerikanske industrien ofte tar seg lettheter med både det ene og det andre, ja der blir også denne Sør-Koreanske zombiefesten litt skjemmet her og der.
Det er kanskje særlig i filmens første del at dens noe enkle karakterer, kjappe hopp over på epidemien og tidvis overspillende skuespillere gjør at mye føles litt enkelt og småkleint.
Her skjemmes filmen av litt gammeldagse kjønnsstereotypier, typisk hvor ”alle” menn er slasker, mens damene er de snusfornuftige. Heldigvis skjer det utviklinger innad i karakterene som snur om på dette, og de sentrale mannskarakterene blir faktisk riktig så likandes, sånn etter hvert.
I sentrum står lille Soo-an og hennes far som skal ta toget til Busan. Lite aner de hvilken helvetestur det skal bli denne dagen. Kjemien og forholdet mellom disse to både vokser, utvikles og skildres etter hvert så hjerteskjærende at man skal være laget av stein om man ikke blir revet med.
Soo-an Kim i rollen som Soo-an er soleklart filmens største stjerne og sjarmtroll, og maken til emosjonell kraft er det sjeldent å se en liten unge lire av seg på skjermen!
En kan også like filmens utvikling, både innen realisme, antall dødsfall, hvem som dør, hvem som overlever, med mer. Regissør Sang-hoo sjonglerer såpass godt actionelementer, skrekkavbrudd, og rolig menneskedrama med følelser og emosjonelle koblinger at resultatet blir veldig underholdende og velfungerende.
Det ville vært svært enkelt å følt et sabla kaos rundt mange av situasjonene som oppstår, men regissøren klarer alltid å hente seg inn igjen, uten at det blir rotete. Flere glimrende enkelscener sitter også igjen på netthinnen i ettertid.
Her kan nevnes et teppe av zombier som henger etter et tog i fart, det hjerteskjærende ansiktet til lille Soo-an eller forholdet hennes til pappaen, veldig godt spilt av Yoo Gong.
Innen ”Train to Busan” er gått i svart sitter man igjen med en så vond, sår og sterk følelse i kroppen at det nesten er overraskende. Mye av grunnen til dette ligger i filmens sterke evne til å vokse, særlig som karakterdrama. Den blir sterkere, tøffere, røffere og mer realismedrevet jo lengre ut i filmen man kommer.
Dette gjør filmen til også noe annet enn bare røff underholdning, og Sang-hos underliggende kritikk til politiske og andre samfunnssider er ikke vanskelige å skjønne. Skildringer av oss menneskers interaksjoner er en annen sterk side som skildres, og det er lett å koble filmen til en annen realismedrevet zombieapokalypse som ”The Walking Dead” i så måte.
Summert opp blir ”Train to Busan” derfor den kanskje sterkeste og enklest anbefalte zombieapokalypse i moderne filmhistorie, mye grunnet filmens svært velfungerende helhet som også sier noe mer om oss mennesker, og følgende også blir noe annet enn ”bare” knallbra popcornunderholdning.
(Foto/Copyright: AS Fidalgo)