"The Bad Seed" (1956) - Kjolen og flettene kan bedra!

Når en mor mistenker sin tilsynelatende perfekte 8 år gamle datter for å være en hjerteløs morder, setter det i gang store prosesser i henne, datteren og i hjemmet deres.

Mervyn LeRoy laget tilbake i 1956 dette ganske så fascinerende psykologiske dramaet hvor altså noe så sjeldent og spesielt som en barnemorder står sentralt i tematikk og handling. Lille Patty McCormack spiller Rhoda Penmark, jenta som er et tilsynelatende veloppdradd sjarmtroll av ei jente, men som altså skal vise seg å være kaldheten selv!

Uskylden selv?

Rhoda er søt, pen, går kledd i en prinsessekjole, bortskjemt av særlig huseieren som stadig gir henne gaver, mens faren som ofte er bortreist igjennom jobb også sender henne gaver. Hun er veldig opptatt av å ha det beste av alt, og det er spesielt en gullmedalje hun ikke fikk/vant i et skolemesterskap som plager henne for tiden. Hun er videre svært veslevoksen, skarp i kjeften, kjefter og belærer titt og ofte vaktmesteren i huset om ting.

Folkene rundt Rhoda reagerer og behandler henne noe forskjellig. Hun er pappas lille prinsesse, moren Christine gir alltid etter for henne, mens huseieren er psykolog men senser interessant nok ikke problemene som bor i nesevise Rhoda.

Når en gutt drukner på en skoletur Rhoda er med på, starter etter hvert mistanken fra mor Christine om at det kan være datteren som er årsak i dødsfallet. Jenta sier selv hun bare synes hendelsen var spennende, men bedyrer at hun ikke var årsak til guttens død.

Filmen ble nominert til 4 Oscars og flere Golden Globes, alt innenfor skuespilleriet i filmen. Patty McCormack i rollen som Rhoda er klassisk gammeldags overspilt, men merkelig nok blir man også nokså vandt med det, og utover i filmen føles hun bare herlig vemmelig, frekk og ufordragelig.

Birollene av særlig Nancy Kelly som moren, samt moren til den avdøde gutten som tropper opp på døren deres og er full som ei alke, er veldig bra spilt. Sistnevnte, spilt av Eileen Heckart, vant da også Golden Globe for denne birollen.

Teatralskt og tunge saker

Mesteparten av filmen foregår i huset og stua til denne familien. Man får en klar følelse av studioinnspilt og teateraktig setting, typisk hvor kamera står vendt mot en oppkonstruert bakgrunn. Lange dialogtunge scener herfra er med på å forsterke historien som et menneskedrama med forholdsvis dristig tematikk, ispedd en utstrakt og tung bruk av datidens psykologi.

Huseieren legger mye ut om Sigmund Freud, moren snakker med sin far om stadige tilbakevendende drømmer fra barndommen, og Rhodas oppførsel forsøkes tolkes i forhold til hennes livssituasjon.

Er hun et produkt av oppvekstmiljø? Er farens fravær en vesentlig faktor? Eller, kan det være at morens drømmer om at hun kan være adoptert faktisk har gitt Rhoda arvelige dårlige egenskaper fra sine egentlige foreldre?!

Mye av handlingen skildrer ellers mor Christines indre kamp rundt hvorvidt hun skal tro på og eventuelt konfrontere datteren, samt etter hvert andre, om det hun kan ha gjort. Hun begynner å undersøke litt selv rundt barn som dreper, hvorfor de kan gjøre dette, deres oppvekstkår, med mer.

Som film anno 1956 er det en svært interessant tematikk som behandles, og det er imponerende hvor gjennomført, tydelig og velregissert dette dramaet tross alt er på flere måter. Den må ha vakt oppsikt på denne tiden, og helt klart gjort langt større inntrykk enn den på noen måte makter i dag.

Den er som film også et klart bilde på sin tid, både med den nevnte psykologibruken og referansene, samt i skuespillet og karakterene som er alt for dumblinde for opplagte ting, sett med dagens filmrealistiske øyne. En ellers lang rekke overtydelige filmatiske elementer er også veldig lette å lese lenge før de kommer.

En tøff film å gjøre

Det er likevel imponerende gjort dette for sin tid, og bare det å sette en slik ”barnestjerne” i en sånn rolle må ha vært oppsiktsvekkende. I dag blir filmen dog mer veldig tung og ueffektiv på en utdatert måte, men finner sine styrker i denne tidsgjengivelsen og tidsbildet den gjenspeiler som for interesserte er en underholdning i seg selv. Til slutt er filmen selvsagt heller ikke særlig skummel, selv om man klarer å sette seg inn i marerittet ved om sitt barn skulle vise seg å være årsak i andres død, og det bevisst!

”The Bad Seed” blir til slutt en noe langdrøy men sterk beretning for sin tid om noe som trolig sjeldent eller aldri tross alt var tematisert på film slik som dette før. Regissør LeRoy og co skal derfor ha stor respekt for å gjøre dette på denne måten, i en film som har en morsom liten twist på slutten som vil sette et lite glis om kjeften på oss som ser på. Som filmhistorisk portrett av onde barn er uansett ”The Bad Seed” en fascinerende særegen film som har sin helt konkrete plass i filmhistorien.

(Alle bilder er private skjermdump.)