Swiss Army Man (2016) - Merksnodig og original bromance-godbit!
Den skipbrudne Hank er på selvmordets rand etter å ha vært strandet på en ubebodd øy i lang tid. En dag skyller det et lik i land og Hank innser at han har funnet sin ultimate øypartner. Den døde er imidlertid ikke et vanlig menneske, men et menneskelig multiverktøy som kan brukes til alt!
Ja, handlingen er skrudd, så absolutt! Regissørpar Daniel Kwan og Daniel Scheinert gjør sin langfilmdebut med dette svært sære, spesielle og helt uforutsigbare dramaet.
Det som altså tilsynelatende kan se ut som et øde øy-mareritt skal vise seg å utvikle seg i retninger ingen kan forutse, og i hovedrollene står to karer som virkelig gjør sine karrierebeste.
Paul Dano er Hank som altså finner vennskap i og noe å henge seg fast i når livet er som tyngst, og sammen med Manny både lekes det, diskuteres, snakkes, prompes og gjøres alt mellom himmel og jord, uten at det er særlig enkelt å forklare dette på en forståelig måte. Filmen må med andre ord bare oppleves!
Daniel Radcliffe i rollen som Manny må være en av tidenes mest merksnodige karakterer og skuespillerjobber. Han må spille en slags robot, med alt hva dette innebærer av ansiktsuttrykk, ikke-pusting, og haugevis med fysiske utfoldelser.
Man får rett og slett fysisk vondt av å se alt han gjennomgår og blir brukt til som denne menneskelige alt mulig-kniven, mens skuespillet er veldig troverdig. Radcliffe og Dano må ha hatt det svært krevende men også morsomt på jobb under denne innspillingen!
Handlingen og forholdet mellom Hank og Manny kan være så surrealistisk og snodig som bare det, men i bunn og grunn er også denne varmen i det gode og svært sjarmerende forholdet de utvikler, et vennskap som rører oss godt.
Her berøres slik flust av menneskelige psykologiske og mentale sider, noe som får oss til å tenke mye selv underveis. Karakterene, særlig Hank, kan nok etter hvert bli oppfattet både negativt og mer positivt, men nøytralt klarer man aldri å forholde seg til ham.
Engasjement, underholdning og annerledesheten blir slik derfor en stor kraft ved denne filmen, uansett hva man måtte tenke selv.
Historien tar seg friheter rundt realisme og troverdighet, særlig mot slutten, men man sitter likevel igjen med et smil om munnen innen siste bildet er gått i svart.
Ikke en film for alle dog, til det er den både tidvis småekkel og dristig, uten at dette er direkte negativt, bare en liten advarsel til veldig firkanta og konservative folk. Foreløpig en av årets rareste og mest minneverdige originale filmer dette.
(Foto/Copyright: Tour de Force)