"Hostel" (2005) - Et bekmørkt "virkelighetsportrett"

Eli Roths europeiske torturmareritt av en historie vakte oppsikt i 2005, og må da kunne sies å gjøre litt inntrykk også i 2016. Det kan sies mye rart om Roth og hans filmer, inkludert mye negativt, men likegyldig og tam skal han i hvert fall ikke beskyldes for å være!

Det vil si, det er i sannhetens navn mye tamt her, i alt fra enkle, kjedelige, overflatiske og svært kjønnsstereotypiske fremstillinger. Hans store fokus på sexifisering av kvinner, voldshunger blant menn, og så videre, kan kritiseres høyt og lavt, frem og tilbake og opp i mente.

Den debatten kan man ta mer en annen gang, jeg velger å fokusere på andre sider ved denne historien, ja, blant andre noen langt mørkere sider…

Et europeisk feriemareritt!

Historien om tre backpakkere som ender opp i et Slovakisk torturkammer ble en svært stor økonomisk suksess med sitt lave budsjett. ”Hostel” spant da også videre på en het trend som ”Saw” hadde startet i USA året før.

’Torturporno’-uttrykket fikk sin virkelige oppstandelse med disse to filmene, og groteskheten ble dermed stuerent, fra å gå fra lugubre b-film og alternative tradisjoner, til å bli mainstream som bare det!

Handlingen spinner altså rundt tre venner som er på gjennomreise i Europa. Amerikanske Paxton og Josh, treffer på islandske Oli, og sammen reiser de innom steder som Paris, Belgia og Amsterdam.

Det er i sistnevnte by at de får høre rykter om et hostel som skal ligge i Bratislava, Slovakia. De reiser hit for å slå seg løs med vakre damer, leve livet og you name it. På togturen til den slovakiske hovedstaden kommer de i snakk med en litt tvilsom nederlender som de etter hvert skal møte på også senere.

Mye av det som tiltrekker trekløveret er de europeiske liberale holdningene til sex, drugs og rock’n roll, og når de kommer i kontakt med de to venninnene Svetlana og Natalia på dette vandrerhjemmet i Bratislava, tenker kameratene at livet er herlig! Så feil kan man ta.

Paxton, Josh og Oli karakteretableres dog ikke veldig sjarmerende. Med en nærmest klassisk Rothsk usjarmerende figurpresentasjon, rølper vennene seg igjennom red light-distrikt i Amsterdam, før de hasjrøyker seg videre til en fyr som altså tipser dem om Bratislavas mer eksotiske muligheter.

Josh er karakteren som skiller seg ut her. Er han en mulig ’final guy’ i historien mon tro? Tiden vil vise, men hadde han vært jente så ville han i hvert fall ha overlevd i følge genreklisjéene, for Josh avstår fra både sex og virker brydd over de andres rølping, noe som for så vidt er et interessant trekk oppi det hele.

Så begynner rare ting å skje. Plutselig dukker denne nederlandske businessmannen opp igjen, en gjeng gatebarn virker truende på kameratene, og dagen etter møtet med Natalia og Svetlana forsvinner islenderen sporløst.

Virkeligheten overgår alltid filmen

Man kan avsky og kritisere Roth og filmen(e) hans så mye man vil, spesielt på personlig smaksbasis, men han setter faktisk fingeren på og skildrer noe av det mørkeste og fæleste ved oss mennesker og som faktisk er en realitet for noen.

I følge IMDB ville Roth faktisk opprinnelig gjøre en dokumentar av slik såkalt ’drapsferie’-aktivitet. Han trakk imidlertid prosjektet og gikk heller over på denne fiksjonsfilmen om temaet, blant annet i frykt for å komme borti feil folk og miljøer.

Roth skal også, sammen med Quentin Tarantino, ha utviklet ideen til ”Hostel” etter å ha sett en angivelig ekte nettside i Thailand som tilbydde å torturere og drepe folk for den nette pris av 10.000 dollar.

Andre filmer har dog vært inne på noe liknende, som ”Taken”, hvor kidnapping og sexsalg av unge var tematikk og gjenstand for spenning og action, med Liam Neeson i hovedrollen.

Roth dukker dog mye mer direkte ubeskjedent nakent inn i materien, og i dette slovakiske marerittet er det ikke bare kidnapping det dreier seg om, men noe langt verre. (Spoiler alert ahead!)

Paxtons leting etter de forsvunnede vennene sine leder ham til et stort og falleferdig fabrikklokale utenfor byen. Her finner han ut at stedet brukes som tortur- og drapskammer for betalende folk. Her kan man betale seg til å få pine og drepe et menneske, og det er særlig bestemte nasjonaliteter man går etter her, som amerikanere, tyskere, asiatere, osv.

En varierende film

Det er flere kvaliteter med ”Hostel”. Det gjøres en forholdsvis lang og god oppbygning av historien som er lett å like. Miljøskildringer fra både Amsterdam, togturen og ankomst Bratislava er gode og stemningsrike. Man får virkelig en klar følelse av backpackerliv og ferie for disse utlendingene, og locationbruk av koselige og gammeldagse bybilder setter gode stemninger.

En småekkel følelse av

mystikk og at ting ikke stemmer gjør også filmen godt, sett ut i fra et grøsserperspektiv. Skuespiller Jan Vlasák som den nederlandske businessmannen er ekkel og god, skjønt noe veldig overasket blir vi da ikke over at han ikke har helt rent mel i posen. Øvrige skuespillere kan ikke sies å være uforglemmelige, verken i minneverdig gode skuespillprestasjoner, ei heller som utelukkende dårlige. Mange lokale statister er dog brukt, så man forventer da heller ikke noe mer enn så som så, det gir heller en bedre autentisitet til historien, noe som i det minste er positivt.

Heller ikke andre overraskelser kommer som noe sjokk, og Roth har noen svært ueffektive måter å slenge skrekk og blodige bilder i trynet på oss på. Overganger fra vanlig handling, over til de mer sjokkerende, er ofte så kjappe og uelegant lite oppbyggende, at det mister fullstendig effekten faktisk. Igjen står egentlig bare ekle bilder av lemlestede lik og her burde man jobbet langt mer med nettopp det å bygge opp til noe, som egne spenningselementer i filmen.

Alt for mange bilder dveler unødig lenge ved de kroppslige skadene, noe som selvsagt kan diskuteres om er nødvendig eller ikke. Noe sjokkeffekt blir det i hvert fall ikke på undertegnede, men nå har man da også sett temmelig mye fælt på film disse 11 årene etter ”Hostel”, noe som kan være litt av grunnen.

Flere kvaliteter er det også i filmen fordi den drar inn, i hvert fall tilsynelatende, lokal arkitektur, et torturmuseum, lokal befolkning inkludert en gjeng ekte gatebarn, samt mystikken i flere av de sentrale karakterene.

Vi aner jo godt hva noe av denne ubesvarte mystikken kan være, men dette er også et eget kvalitetspunkt for publikum, det å tro at vi ”vet” hva som skal komme, men trolig ikke gjør det helt likevel, så voldsomt som det skal vise seg å bli!

Musikkbruken er alt for storslått i denne filmen, med et bombastisk orkester (tydelig et elektronisk orkester) som slår på stortromma som om det var en gedigen Hollywood-produksjon man ser på. En mer spesialskrevet, og mindre klisjéaktig musikk, ville kunne gitt filmen og enkeltscener enda mer creepy særpreg og kvalitet, noe denne dusinmusikken ikke klarer, nei snarere heller er med på å rive ned stemninger på en litt snodig måte. Enkelte innslag av mørk humor gjør seg godt et par steder, selv om det ikke er i noe utstrakt bruk.

Et bekmørkt ”sannhetsportrett”

Eli Roths mindre sjarmerende Europa-portrett kan, blant mye, beskyldes for å både meske seg i og fleske seg rundt både rølpete tematikk, seksualiserte holdninger, stereotypier, voldsspekulering, og så videre. Undertegnede er blant dem som også hadde en negativ forhåndsinnstilling til denne filmen.

Det er nå kanskje imidlertid enklere å se filmen i et bredere lys, nå som torturporno-sjokket har lagt seg rundt den. Selv om ikke akkurat Roth er like genial og dyktig som regissør til å frembringe uhygge og uforglemmelige enkeltscener, er det også unektelig likheter mellom denne filmen og en amerikansk klassiker som ”Motorsagmassakren”.

Enten man snakker om den amerikanske eller den slovakiske utkantmarka, ja så drives det i begge tilfeller diverse lugubre aktiviteter som blir det ultimate mareritt for uskyldige mennesker som havner midt oppi det.

Ser man på ”Hostel” enten den ene eller andre veien, må man unektelig innrømme at det er noe tøft røft beundringsverdig over filmen også, for det at Roth akter å faktisk lage en film om noe så bekmørkt rundt oss mennesker, gjør unektelig inntrykk.

Ikke for det, tittelen er ganske misvisende, siden det ikke er vandrerhjemmet de jævlige tingene foregår på, men altså i et stort fabrikklokale. Men uansett, det er på steder som hostell at ukjente folk møtes, og at det foregår mye luguber aktivitet av diverse slag rundt om kring, betviles absolutt ikke!

Filmen er slik, enten man vil like det eller innrømmer det, et portrett av det ukjente, både iblant oss mennesker, våre lyster, behov og brutale voldelige sider. Backpackernes mareritt er videre godt betegnende for det å føle seg alene, langt hjemmefra sitt trygge hjem, i en fremmed kultur og by.

Det oppstår her gode ekle stemninger rundt dette som smitter over på oss som ser på, og som grøsser klarer Roth å treffe en vemmelig nerve og stemninger som gir filmen gode kvaliteter.

En ferietur kan slik raskt gå fra å være noe eksotisk og spennende til å bli noe utrivelig fremmed og ubehagelig. Ikke nødvendigvis ved å havne i noe så ekstremt som det Paxton gjør, men bare det å merke at vennen din er borte og forsvunnet i et fremmed land og by er en ekkel opplevelse. ”Hostel” byr derfor på både slike små og store ekle sider som til sammen gjør den mer virkningsfull og bra enn først fryktet.

Filmen har visstnok to forskjellige slutter, den ene klassisk forventet tilfredsstillende, den andre litt mer tvetydig, men som gir noe å tenke på for oss når rulleteksten begynner. Så, ’make your choice’, for å si det med ”Saw”-karakteren Jigsaw.

Til slutt står vi igjen med det faktum at filmens svært mørke handling rundt denne drapsklubben kanskje også er en reell ting i den virkelige verden, uten at undertegnede har noe spesifikt å henvise til her. Kanskje like godt! Men tanker som ’det er jo bare en film’ funker ikke lenger etter å ha sett, og lest litt, rundt ”Hostel”.

Når man vet at det finnes ”klubber” og miljøer som pedofiliringer og det som verre er, ja da blir plutselig nemlig en skrekkfilm som dette langt mer effektiv og skremmende i sin effekt! Filmen blir derfor en film man ikke klarer å avfeie som ’bare en oppdiktet skrekkfilm’, for ser man bak alt blodet og kroppsdelene ja så er dette absolutt en ekstra positiv dimensjon rundt en film som i utgangspunktet av svært mange urettferdig blir avfeid som nettopp bare urealistisk og oppdiktet voldstortur.

Hvilken film dette kunne blitt i langt mer finstemte regihender! Eli Roths overdrevne fokus på det visuelle og overflatiske kunne heller da blitt brukt til å skape langt mer skumle stemninger, et uforglemmelig mareritt, alt ved å unngått klisjéer innen karakterer, en noe forutsigbar narrativ fremgang og utfall. Men slik "Hostel" er blitt, føles den altså hakket mer interessant enn først antatt, noe som tilsier at man ikke alltid skal forhåndsdømme en film, ei heller om Eli Roth står som regissør.