Blodig bryllup (Les noces rouges, 1973) - Finskrevet og lavmælt trekantdrama

Claude Chabrol tar igjen opp ekteskapelige problemer i dette trekantdramaet som ender i mord. Vi møter denne gang på Lucienne Delamare og Pierre Maury som har en affære bakom deres ektefellers rygg. Pierres kone har lenge vært syk, og Luciennes mann viser lite interesse overfor henne. Han er dog byens ordfører, og når Pierre fungerer som hans varaordfører kommer de to enda nærmere hverandre. Så en dag dør Pierres syke kone, tilsynelatende av selvmord, men ryktene vil ha det annerledes…

Chabrols kone Stéphane Audran er igjen i hovedrollen, her som Lucienne som altså har et forhold med mannens arbeidskollega. Ekteskapsfadeser har man også i de høyere ordførerkretser skal vi få se, og filmatisk veksles det litt mellom tilbakeblikk på hvordan Pierre og Lucienne møttes, hvordan forholdet deres ble utviklet og eskalerte.

Som personer virker de alle veldig kalde, og dette er litt rart, all den tid Chabrol alltid søker mot høy realisme, udramatiske karakterer og liknende. Er det da så troverdig, at de oppfører seg såpass kaldt? Lucienne, og flere, virker nesten ikke som å ha følelser når dødsbudskap og annet blir kjent, mens datteren hennes (fra et tidligere forhold) også er litt tafatt og enkel, spesielt til å være tenåring.

Hun er imidlertid ikke dum, og det er nettopp hun som skal vise seg å merke på moren at hun driver med noe på kveldstid, når hun sniker seg ut for å møte Pierre eller de veksler små og nesten umerkbare blikk.

Som drama er det altså overhengende enkelt og rent dette her, både i filmatisk stil, narrativ utvikling og tempo. Vi følger svært tett på Lucienne, og vi begynner etter hvert nesten å tenke som henne, bare fordi hun filmes så tett.

Her ser vi et godt eksempel på at Chabrols stil makter å suge inn oss seere ved å kjøre såpass tett opp mot hovedkarakteren. Vi går slik sterkt selv inn i rollen hennes oppi dette dramaet, og emosjoner vokser slik i takt med utviklingen hennes.

I tilfellet spenning og thrillerstilen til Chabrol så er heller ikke ”Les noces rouges” noe voldsomt heftig affære. Regissøren holder bevisst tilbake spenningspunkt og vendepunkt, og når disse første kommer så kommer de lavmælt og relativt udramatisk. Dette vises også godt igjen på Lucienne og mannen Paul som heller ikke når utroskapen avsløres viser særlig tegn til voldsomme emosjonelle reaksjoner. Realismen blir slik atter en gang så nedtonet rolig og udramatisk at det nesten irriterer.

Det fascinerende med Chabrols filmer er at de er så menneskelig psykologisk interessante at man likevel blir så revet med. Det handler mye om de små og større tingene og grepene vi gjør mot hverandre i livet, å skjule ting, lyve, holde oppe fasaden, la følelser temmes eller ta overhånd, og så videre.

Når Paul avslører Luciennes og Pierres utroskap, velger han interessant nok å ville fortsette vennskapet og det yrkesmessige samarbeidet med Pierre. Dette innebærer dog at Pierre må underskrive noen investeringspapirer, noe som setter han og forholdet til Lucienne i en knipe. De tvinges dermed opp i et hjørne som langt i fra blir behagelig å stå i.

Settingen lagt til en liten søt fransk by legger sjarmerende rammer til dette trekantdramaet, igjen altså fascinerende skildret, helt ned på lavmælt men menneskelig interessant psykologisk nivå som gjør at vi alle har noe å kjenne oss igjen i med disse menneskene.

Igjen er det ikke forferdelig spennende på et rent krim/thrillerplan, men stilen til Chabrol fortsetter fremdeles å skildre voksne menneskers mangefasetterte oppførsel på en spennende psykologisk måte.

(Alle bilder er private skjermdump.)