"Deliverance" (1972) - Picnic med døden

En kameratgjeng på fire tar seg en helgetur med kano på elva Cahulawassee River. Området er imidlertid et flerkulturelt isolert sted hvor lokale hillbillies holder til. De møter på flere innavla mennesker, noe som etter hvert resulterer i en alvorlig konfrontasjon hvor både vennskap, helse og liv blir satt på spill…

Kanoturen fra helvetet

Det hele starter med at våre venner på fire kjører til skogs hvor de stopper opp ved en landsby for å fylle bensin. De fire er svært forskjellige karer, alle etablert med klare karaktertrekk.

Jon Voights ’Ed’ er den fornuftige og rolige, Burt Reynolds ’Lewis’ er alfahannen som tar grep i ting, Ned Beattys ’Bobby’ er den dumme og ”svake”, mens Ronny Cox som ’Drew’ er den litt mer sinte og skeptiske.

Når de fyller bensin møter de på en lokal familie som tydelig er preget av innavl og aldri å ha vært blant sivilisasjonen. Her kommer scenen hvor den velkjente og svært så hjerneklistrende banjo-duellen og musikken spilles. Drew ”duellerer” med en ung gutt og filmens hovedtema i denne banjomusikken forfølger filmen igjennom.

Så hopper de i elva, i kanoene, og turen starter… Regissør John Boormans regi er relativt sakte, stødig, streng og ikke minst knakende vakker. Uttallige naturskjønne utsnitt av elva, skog, trær og fjellpartier, gjør virkelig noe med både stemning og settingen. Filmen er gjennomsyra av autentisitet, spesielt også siden skuespillerne tydelig gjør alle scenene på elva selv!

Av skuespillerne er det særlig John Voight som imponerer, skjønt alle gjør jo det grunnet sin fysiske innsats i denne filmen. Men Voight har en så naturlig troverdighet i ansikt, mimikk og som karakter, at vi tror 100 prosent på ham. Alle fire får dog gode karakterskildringer, og vi får klare bilder av hvordan de er forskjellige, noe som i dag kanskje blir ørlite skjematisk, men det funker veldig godt uansett her.

Det virkelige marerittet starter; et radikalt stemningsskifte

Etter hvert som gjengen jobber seg nedover elva, blir to av dem, Ed og Bobby, overrasket av to lokale hillbillys med våpen. En diskusjon rundt inntrenging i naturen og området deres resulterer i både vold og voldtekt.

Det er her naturlig å komme inn på denne filmens mange kontroverser, særlig tilbake på 70-tallet. Filmens brå forandring her, hvor en først litt ubehagelig stemning tråkker over grenser og blir både voldelig og smått sjokkerende, er ikke vanskelig å skjønne at vakte oppsikt den gang.

”Deliverance” skal ikke akkurat kalles for en ’grøsser’ eller ’skrekkfilm’, i genrebetegnelsens mest kjente forstand, men som menneskedrama er det helt klart at denne twisten og det konkrete vendepunktet i historien føles både skrekkelig og ubehagelig, også i dag.

Filmens frem til da behagelige gang, får seg her derfor en knekk, alt blir plutselig et spørsmål om liv og død, natur- og venneidyllen er borte, og de fires liv forandres for alltid.

Ser vi dessuten ”Deliverance” i lys av senere tids skrekkfilmer, er det naturlig å sammenlikne den med flere ting. Man kan blant annet tillegge den æren av å frembringe kjente ”skrekk”-elementer som innavlsfolk, skumle og ekle hillbillies, by vs. bygd og land, frykten for det ukjente, samt ubehaget med å havne oppi situasjoner man aldri trodde skulle skje seg selv. Alle disse er mer eller mindre klassiske skrekkfilmknagger som er brukt i utallige skrekktitler i ettertid.

Tenk bare på skildringen av familien Sawyer i ”Motorsagmassakren” (1974) eller fjellfolkene i ”The Hills Have Eyes” (1977). Eller hva med alle filmer hvor en sentral hendelse forandrer hovedkarakterenes liv for alltid. Spørsmålet etterpå blir slik ofte hva man skal gjøre med situasjonen og Ed, Lewis, Bobby og Drew blir også tvunget til å ta bestemte tøffe avgjørelser.

Et konkret og ofte sjokkerende stemningsskifte er også noe vi har sett i mang en nyere film. Sjokket som kommer i ”Texas…”, når Sally blir møtt av Leatherface første gang er muligens et uslåelig øyeblikk som sådan, men følelsen av et liknende, dog saktere men uunngåelige skifte også i ”Deliverance”, er vemmelig og ubehagelig.

I den nyere ”Bone Tomahawk” (2014) kjenner vi på noe av det samme, det blir liksom virkelig plutselig alvorlig. Om det altså ikke hadde føltes fullt så fælt i forkant, ja så blir det plutselig det når enkelte folk tråkker over grenser vi aldri så komme!

Etter denne scenen, som forandrer hele historien, bestemmer våre venner seg for å begrave den av hillbillyene de klarte å drepe og holde kjeft om hele hendelsen. Den andre av de som angrep klarte imidlertid å slippe unna og gjengen er derfor fremdeles i fare siden de trues av ham. Etter hvert havarerer de også i elva, og ting tilspisser seg virkelig!

Streng og stødig regi

Boormans regi er som nevnt veldig sikker og imponerende stødig hele veien. Her forhaster han seg aldri, og tempoet skrus kun opp når det føles naturlig. Filmens fravær av teknologi, som mobil, radio eller annen tilknytning til sivilisasjonen, hjelper dessuten herlig godt på både stemning og følelser av isolasjon og hjelpeløshet.

Det er en fryd å se disse fire skuespillerne gjennomgå alt det de må, vel vitende om at de altså gjorde dette på virkelig! Det gjør seg ikke minst godt igjen i bildene og i scener at vi ser tydelige bilder av ansiktene deres. Intet mindre enn imponerende!

I dag hadde man nærmest ikke fått lov til å ta så mange sjanser under en filminnspilling, selv om vi da også i dag har navn som Leonardo DiCaprio og Tom Cruise som oftest velger gjøre stuntene sine selv.

”Deliverance” har mange tankevekkende ”funfacts” å skilte med. Blant dem er det kjent at mange privatfolk ønsket å padle samme elveruta som i filmen i ettertid, men hvor flere av dem døde i forsøket. De lokale folkene i filmen var også beboende der i virkeligheten, noe som virkelig gjør inntrykk å vite.

På den annen side er det ikke utelukkende positivt at filmen fremstiller utenbysfolk såpass negativt. I dag hadde det virkelig ikke vært like greit, ei var det det tilbake i 1972, og filmen ble da også sterkt kritisert for dette.

Ufin eller ikke, ”Deliverance” er virkelig en opplevelse av en film, også i dag, hele 48 år etter! Filmens grundige og gode regi løfter troverdighet, tilknytning til karakterene og stemninger til solide høyder som kjennes i marg og bein. Det evinnelige temaet om konfrontasjoner mellom by og land, sivilisasjonens menn mot lokale folkegrupper, strammes såpass konkret og ubehaglig til her at de gjør inntrykk så det holder.

Boormans vågale historie står det slik stor respekt av! Filmen er videre lett å betegne som en klassiker og som nevnt også som en klar inspirasjonskilde og banebryter innen skrekk og spenningssegmentet. Det er til slutt gledelig å kunne si at den holder seg strålende fremdeles, hele 50 år etter, den har absolutt noe solid tidløst over seg.

(Alle bilder er skjermdump.)