"The Gallows" (2015) - Skrik og skrål på studentteateret

Ved en skoleforestilling går en henrettelsesscene veldig galt når den ene eleven i teaterstykket ender opp med å bli hengt på virkelig. 20 år sendere velger nye elever å sette opp stykket på nytt, uvitende om at det også denne gang kommer til å gå fryktelig galt…!

I rekken av filmer med skjelvende håndkamera og hysteriske unge folk som blir hjemsøkt av noe usynlig og skremmende, kan ikke akkurat ”The Gallows” kalles for en ny høydare. Historien om det hjemsøkte teateret er både kjipt, billig, enkelt og ueffektivt, selv om utgangspunktet ikke er så alldeles dumt.

Hangman

Historien åpner med det fatale dødsfallet til en elev i 1993. Filmet med datidens kamera, får vi se at panikken og skrikene slippes løs når skuespillet altså går skeis. Så hopper vi frem til 2013 hvor skolens dramaklasse er i ferd med å øve på det samme stykket som ikke har blitt spilt på disse 20 årene

.

Her møter vi på en bråkjekk klassisk amerikansk high-schooldude med navn Ryan, som går rundt og filmer folk på skolen med kamera (hvem gjør nå egentlig slikt?!). Han kommenterer alt som filmes, like klassisk amerikansk frekt, spydig og kommenterende irriterende at han slik fremviser en personlighet som det umiddelbart er vanskelig å like.

Hvorvidt dette er meningen eller ikke er neimen meg ikke enkelt å svare på. Hvis det er meningen, så føles det litt merkelig, all den tid dette irriterer langt mer enn det engasjerer. Det er derimot i følge genren ingen overraskelse hvis denne Ryan må bøte med livet, men gjør han det så tilfredsstillende som vi sitter og håper på mon tro?! Nei, dessverre ikke.

Andre sentrale karakterer befatter hans blonde bimbokjæreste Cassidy, rimelig bråkjekk og frekk hun også, samt et slags mobbeoffer/kamerat av Ryan, Reese, som av en eller annen grunn finner seg i å bli herset med av ham.

Reese er egentlig fotballgutt, men har blitt med i teateroppsettingen, men sliter stort med manus og skuespill. Disse tre blir derfor enige om å sabotere kulissene på teateret kvelden før premieren. Det er da bråket virkelig starter.

En halv time inn i filmen er vi kommet før ting endelig begynner å skje. Frem til da sitter man mest og bare banner, steiker og slenger bemerkninger mot disse tre teite karakterene. Tanker som hvorfor man skal sitte og følge deres handling særlig mye lenger begynner å tære på tålmodigheten.

Men så blir gjengen plutselig innestengt i skolens teateravdeling. Dører er låst, vinduer er boltret, og de finner ingen utvei. Litt etter litt begynner lyder og frike dem ut, mens de oppdager skjulte korridorer, dører og rom. Plutselig møter de også på en fjerde person der inne, Pfeifer, hun som spiller hovedpersonen i teaterstykket samme med Reese.

Når det først skjer noe, blir disse fire enten adskilt, eller så virrer de rundt sammen, skrikende, forstyrret og med det evinnelige kameraet ristende i alle retninger. Innimellom skiftes det også mellom Ryans håndkamera og hans mobiltelefonfilming, slik at vi får se hva som skjer på to steder etter hverandre. Et ørlite smart trekk det der, for slik får vi altså svar på hva som først kan se merkelig ut, for så å altså få forklaringen etterpå via det andre kameraopptaket.

Karakterer som ikke engasjerer

Problemet, foruten en ganske tradisjonell oppbygning og uspennende formidling av historien, er at karakterene ikke engasjerer, sjarmerer eller vekker noe i oss annet enn altså irritasjon og likegyldighet. Et halvdårlig skuespill hjelper heller ikke på, og særlig Reese-duden føles kunstig og overdreven i uttrykk og spill.

Vi får ikke nok bakgrunnshistorie eller hint som kan gi de fire hovedkarakterene et snev av kjennskap eller emosjonell tilknytning til oss utover det overflatiske, og selv den avdøde uheldige gutten som ble hengt og som kan synes å gå igjen på teateret blir man heller ikke kjent med.

Det beste med ”The Gallows” er egentlig bakgrunnshistorien, og ikke minst locationen med denne skolen, dramagruppen, teaterscenen og tilhørende kullisser. Her har man i utgangspunktet flotte steder og rom som kan være gjenstand for fantasi, uforutsette hendelser og skumle scener. Trange, mørke korridorer, lyder og teaterrekvisitaer som modeldukker, sminke, parykker og klær, setter ypperlige rammer for en skummel stemning, i hvert fall på papiret.

Og, hvor mange historier har vi ikke også hørt om merkelige hendelser på teater, med mystikk og overtro knyttet til mangt et slikt rom og bygning. Filmen gjør ikke nok bruk av disse mulighetene, og skremmescener kommer rimelig forutsigbart og bråkete akkurat når du venter det.

Enda mer irriterende er det at mye av det som etter hvert hender, ikke er verken realistisk eller troverdig. Flere overnaturlige grenser krysses nemlig og setter troverdigheten på spill til fordel for å liksom skulle skremme oss, bare at det ofte ikke funker. Ta for eksempel det at ting skjer uten å lage lyder, noe som ikke er fysisk mulig. Andre får en hengeløkke rundt halsen uten å merke, føle eller kjenne det. Er ikke mulig det vettu!

Slike ting undergraver filmens seriøsitet og troverdighet, mens man får en ekkel smak i munnen av at alt kan skje, og man kan bli lurt som seer hele tiden. Det er ikke en bra tilnærming mot sitt publikum fordi det smaker så billig av en slik måte å lure folk på.

Billig studentskrekk

Det er nesten som om hele ”The Gallows” som film selv føles som en litt studentaktig enkel skrekkforestilling. Ser vi bort ifra det noe proffe billedarbeidet og redigeringen, forblir det meste andre såpass enkelt at det ikke imponerer. Hver gang kamera settes ned på bakken er det dessuten plassert slik at alt vises, det blir liksom litt for beleilig filmatisk her også.

For all del, ”The Gallows” er ikke skitdårlig, den bare føles kjedelig, for enkel og uspennende til hva det spennende utgangspunktet skulle tale for, og er man erfaren skrekkfilmseer, ja så blir dette fort veldig skuffende og kjipt.

Filmens billige format med håndholdt kamera og som ’found footage’ gjør ikke at manus, karakterer og narrativ utvikling bør være like billig og kjipt fordet, for da funker liksom ingenting!

Found-footage genren føles med denne filmen å ha kommet mot sin slutt, for der ”The Blair Witch Project” banet vei, og hvor ”Paranormal Activity” funket som et friskt skummelt pust, der viser ”The Gallows” at det aller meste nå er gjort, ihjelmelka og utvaska.

(Foto/Copyright: SF Norge AS)