"The Lobster" (2015) - En hummer til begjær
Vi er i en dystopisk nær fremtid, hvor single mennesker blir arrestert og sendt til et spesielt hotell. Her er de nødt til å finne seg en partner innenfor en tidsramme på 45 dager, hvis ikke blir de transformert om til et dyr de selv har valgt og sluppet fri i skogen.
Merkelig handling, tenker du? Og joda, så absolutt, men filmen får oss veldig fort rett inn på et herlig spor med sin blanding av menneskedrama, sort humor, lett sci-fi preg og forunderlige karakterer.
En desperat mann, herlig rolig og beskjedent spilt av Colin Farrell, rømmer etter hvert fra hotellet og ut i skogen. Her bor 'de ensomme', eller 'einstøingene', som hotellfolkene kaller dem. Her forelsker mannen seg i en av kvinnene, til tross for klare regler om at dette ikke er lov.
Denne historien er som man kanskje skjønner både unik, smått bisarr og herlig småsurrealistisk, men den er også likevel godt forankret i menneskelig natur, noe som frembringer flere lattervekkende settinger, replikker og hendelser. Kjente og gode skuespillere er det mange av her, og som et moderne bilde på oss rare skapninger, får den oss både til å tenke, humre og undres over hvordan vi selv er.
Humoren er virkelig noe av det herligste her, blant annet med en superklar og overdrevet voiceover-stemme av Rachel Weisz som forteller og kommenterer åpenlyse ting, ja nesten som om vi overværer en slags hysterisk morsom dokumentar om ”dyret” homo sapiens, dets merkelige liv og levnet.
Greske Yorgos Lanthimos har gjort et samarbeidsprosjekt med mange land og produsenter her, noe som ofte enten signaliserer en indie-film som trenger mange uavhengige økonomiske bidragsytere, og/eller at prosjektet har blitt kastet mellom aktører, ofte fordi det er så dårlig. Med ”The Lobster” er det i hvert fall ikke dette siste som er tilfellet, for filmen er både knakende godt regissert, formidlet og føles herlig særegen annerledes tiltrekkende.
Som menneskedrama kan den minne litt om filmer som ”Her” og ”The Grand Budapest Hotel”, der den forsøker å skildre en nær fremtid hvor mennesker er både kaldere, mer kyniske og kunstige enn i dag, men hvor grunnleggende menneskelige behov uansett fremdeles er påtrengende og tilstede.
De ulike scenene og tablåene som settes opp for oss kan dessuten minne mye om Roy Anderssons særegne og dystopiske filmer om oss mennesker, bare at her beveger man seg mye mer enn i de mer stillestående settingene til Andersson.
Det kan være litt vanskelig å forklare en film som dette, den smyger seg umiddelbart inn under ’må oppleves’ og ’særegen gullfilm’-kategorier. Den faller litt i både effekt, humor og energi utover i historien, og siste del blir fort litt langtrukket, tam og dyster til at den fenger like godt som førstedelen.
”The Lobster” oser likevel godt med skaper- og fortellerglede på en måte den kjipe og klisjédynka underholdningsfilmen generelt aldri innehar eller klarer å frembringe, og i dette tilfellet så ble jammen meg flere kokker til mindre søl, og ut kom heller en unik og uforglemmelig deilig film!
(Foto/Copyright: Selmer Media)