"Southbound" (2015) - Lost Highway to Hell!

Stedet er en isolert strekning av en øde landevei et sted i USA. Flere menneskers skjebner krysser vei og ender med skrekk og gru for mange av dem. Deres verste frykt og mørkeste hemmeligheter kommer til overflaten når disse menneskenes fortellinger veves sammen.

Som fletterverkshistorie byr ”Southbound” på et spennede format og en narrativ utvikling som i hvert fall ikke blir direkte kjedelig. Man sitter og venter spent på fortsettelsen, når fem forskjellige historier altså flettes sammen til en slags dommedagsskildring av menneskeskjebner som har mye både Stephen King og David Lynch over seg.

Lynchs ”Lost Highway” er særlig en referansefilm her, mens Kings mange historier lagt til Nevada-ørkenen er lett å se likheter til i denne historien. Den ofte uklare grensen mellom realisme, galskap og overnaturlighet er også noe som kjennetegner denne filmen.

Fem ganger menneskeskjebner

Vi starter med et kameratpar som kjører blodige og oppspilte i en bil. De blir tydeligvis forfulgt av noen svevende mørke skikkelser som stadig kommer nærmere. De kommer dessuten hele tiden tilbake til den samme bensinstasjonen som de kjører bort i fra, det er som de kjører i loop, er fanget på et konkret sted der ute i utmarka. Menneskene på bensinstasjonen synes dessuten å virke helt rare, fjerne og repeterende i talemåten. Hva skjer?!

Mennene blir til slutt tatt igjen av de mørke skapningene, og en av dem må bøte med livet. Neste bolk forteller om tre venninner i samme området som punkterer hjulet på bilen og står hjelpeløse igjen i veikanten. Et hyggelig par kommer kjørende forbi og plukker dem heldigvis opp, for bare å ta dem med hjem til noe som viser seg å være et slags kult-aktig hjem, hvor flere folk holder ritualer og er rare som en sær sekt.

Del tre tar for seg en mann som kjører ned en kvinne på veien og må ha hjelp til å redde henne da hun ikke er helt død. Han tar henne med til det nærmeste sykehuset som viser seg å være helt øde og folketomt. Via kontakt med nødsentralen på mobilen får han beskjed om å selv ta saken i egne hender. Han må forsøke å redde henne ved å selv operere henne.

Etter dette sykehusdramaet hopper vi over på en mann som er på let etter den forsvunnede søstera si. Han finner henne i et hus som også viser seg å være en slags sektliknende greie, og ting går ikke helt knirkefritt for seg her heller gitt.

Siste del skildrer en familie med mor, far og ei voksen Jennifer Lawrence-lookalike datter som blir plaget av noen maskekledde folk utfor huset sitt. De banker og hamrer på dørene og vil inn. Likheten til filmer som ”Funny Games” og særlig ”The Strangers” blir her påfallende, men ekkelt og skremmende er det like fullt.

Varierende som spenningfilm

Som skrekk og spenningsfilm er det tidvis ekle og creepy stemninger som tegnes og gjøres her. Dette er likevel også en type noiafilm man fort blir litt irritert av, både fordi man ikke skjønner alt som skjer, men også fordi man blir frustrert på vegne av ofrene, hvorfor de plages, hva som egentlig skjer, bruddene i logikk, realisme og annet.

Dette er for så vidt ganske kult, det vekker noe i oss som seere, vi blir mer deltagende og engasjerte. På samme måte er det altså også irriterende, og summen blir i hvert fall ikke til noe kjedelig eller likegyldig, og det er enda godt.

Samtlige bolker i filmen dreier seg om folk som har havnet et ”annet” sted, som om de er kommet til selveste helvetet, noe som ikke minst illustreres av de mørke skjelettskapningene som kommer opp fra sprekker i bakken, som om porten til helvete åpnes og noen djevler kommer opp for å hente dem som fortjener det!

Den ene av karakterene sier da også at hun drepte noen folk, og at dette stedet ”fant” henne. Hvorvidt ”Southbound” slik blir en samleberettelse om mennesker som dreper andre og får sin fortjente skjebne, vites ikke, men det er lett å tolke filmen i en slik retning. Bildet av det umerkede og unummererte higwayskiltet bekrefter også disse mistankene, at man er på ville veier, et stedsløst område som meget gjerne kan være som en slags highway to hell!

Det spennende med ”Southbound” er måten den leker med historielinjene, karakterene og derfor også uforutsigbarheten i helheten. Vi vet aldri hva som kommer videre, noe som blir en av filmens største drivkrefter og motorer, selv om ikke alt viser seg å være av like stor underholdningsfaktor og kvalitet.

Spesialeffektene med de svarte skjelettskapningene er heller ikke allverdens å bli imponert av. Det er dessuten forskjellige regissører til de forskjellige delene her, noe som trolig er med på å gjøre filmens bolker noe ujevne, både i interesse, spenning og i sammenflettinger som forresten ikke er veldig godt gjort.

Helheten blir derfor noe ujevn, men det er lett å like leken med både flere regissører, scenarioer, menneskeskjebner og stemninger som skapes underveis. En litt annerledes og leken skrekkberetning dette altså, som kan anbefales blant annet fordi den skiller seg ut fra klassisk fortellende skrekk i format og stil, men som heller ikke blir noe imponerende spennende eller uforglemmelig.

(Alle bilder er skjermdump)