"The Taking of Deborah Logan" (2014) - Et ekstra ille tilfelle Alzheimer!

Mia Medina jobber med en medisinsk dokumentar som skal sette søkelys på Alzheimers sykdom. Hun får en avtale om å filme og følge hverdagen til den rammede Deborah Logan som bor sammen med sin datter Sarah. Etter hvert er det imidlertid mer enn bare denne brutale sykdommen som skal vise seg å plage stakkars Deborah…!

Hva feiler det egentlig Deborah?

I rekken uttallige found footage-filmer, skal ”The Taking of Deborah Logan” i det minste vise seg å være både svært uforutsigbar og spekket ved vendinger og overraskelser. Ikke at filmen nødvendigvis blir så fælt skummel og engasjerende for det, men litt annerledes føles den likevel som.

Filmen åpner med at tv-teamet bestående av Mia og to kameramenn, ankommer eiendommen til Logans. Deborah og datteren Sarah har altså gått med på at de kan filme og dokumentere deres hverdag med Alzheimer, og for dette får de også en økonomisk påskjønnelse som de er sårt avhengig av grunnet utgifter.

I starten går det noenlunde greit, men det går ikke lang tid før Deborahs sykdom gjør seg visende i form av mye nattlige oppvåkninger, anfall og søvngjengeri. Filmens første del her er mer som et trist, tragisk og vondt bilde på den djevelske sykdommen Alzheimer, og innklipp av leger som uttaler seg om Deborahs tilstand er med i denne ”dokumentaren”.

Som film oppleves den i starten derfor som verken skummel, morsom eller annet enn egentlig tragisk trist. Er denne filmen bare en usmakelig spekulasjon i Alzheimers sykdom? Hvor skal dette gå, sitter man og lurer på.

Gode skuespillere

Jill Larson i rollen som Deborah er god. Hun har et utseende som er sterkt og uttrykksfylt og fyller rollen som den lidende Deborah bra, og det er etter hvert litt av en fysisk utagerende rolle hun spiller! Sarah, spilt av Anne Ramsay er også bra, også hun med personlighet som skiller seg litt ut og makter å gi henne et særpreg isteden for bare å bli en enkel standard kjedelig karakter. Hun er vår stedsfortreder, den pårørende, som må slite med en mor som stadig blir sykere og sykere, verre og verre, og mot slutten er det ikke måte på hvor mye moren hennes må slite!

Utviklingen for Deborah og hennes tilsynelatende Alzheimer skjer nemlig fort, veldig fort! Legene blir forvirra og skjønner etter hvert ingenting av hva som skjer. Deborahs oppførsel og personlighet begynner å skille seg mer og mer fra klassiske Alzheimer-trekk. Kan det være noe mer, og annet, som feiler Deborah?!

Fra Alzheimer til fullstendig galskap

Som film er det særlig flere besettelsesfilmer og ikke minst ”Paranormal Activity”-filmene som slår inn som sammenlikningsgrunnlag. Overvåkingen av Deborahs hus og hjem brukes mye som spenningselement igjennom kameraovervåkingen og filmteamet som sammen med Sarah må gripe inn i mang en hendelse i og rundt huset.

Som spenningsfilm er det varierende hvor skummelt disse scenene er, de er veldig avhengig av subjektive referanserammer. Er man vandt med slike typer skrekkfilmer, ja så blir dette kanskje ikke all verdens skummelt. Likevel, det lekes også litt med forventninger og klisjéer her, og filmen er som nevnt veldig uforutsigbar der den regelrett pøser på med bråkete og voldsomme scener, nærmest fullstendig kaotisk narrativt og betimelig/ubetimelig, i tide og utide.

Utover i historien blir Deborah endelig innlagt på sykehus. Her starter virkelig vridninger i historien, og plutselig er det langt annet enn Alzheimeren som er problemet.

En historie fra fortiden om en tidligere seriemorder dukker opp, og Deborahs kobling til denne åpner opp en ny historie som omfatter både kidnapping, slanger, ritualer, demoner og det som villere er. Hva som skjer videre skal ikke røpes her, men la oss bare si at en av de siste scenene både er sjokkerende og heftig ekkel!

Enkel, men også leken, i form og historie

Filmatisk er ”The Taking of Deborah Logan” rimelig lavbudsjetts og b-filmaktig. Den er enkel, grei, kjapp og passe effektiv. Dette passer jo amatørdokumentaren og found footage-formatet helt greit selvsagt, men, når filmen for eksempel legger på spenningsmusikk oppå det som skal være dokumentaropptak, ja da feiler den veldig. Selv ikke ”Paranormal Activity”-filmene gjør slikt! Se for deg dette, da hadde jo dokumentar-/found footage-følelsen forsvunnet helt! Hva regissør Adam Robitel har tenkt på her anes ikke, men det oppleves i hvert fall helt feilslått.

Filmens generelle rotete og tidvis ville bruk av anfallsscener av Deborah, gjør den dessuten til et rimelig forvirrende, masete og i hvert fall ikke direkte medrivende sterkt drama. Mange vil trolig likevel få underholdning utav dette, om ikke som grøsser så kanskje som sort komedie.

Man skjønner etter hvert ingenting av handlingen, men mot slutten strammes den mer inn konkret, og det føles godt, ikke minst grunnet den nevnte vemmelige scenen mot slutten! ”The Taking of Deborah Logan” forsøker en egen og annerledes innfallsvinkel mot demonbesettelse, sykdom og en realitet som i tilfellet Alzheimer rammer mange.

Historiens ville utvikling gjør den såpass underholdende at man likevel blir sittende og undre, spent på hva som kommer videre, og ikke minst hva hele greia med historien, fortiden og galskapen til Deborah består i! Dette er likevel ikke noe voldsomt sterk film, mer en rimelig god liten lek med found footage-genren som går sine egne veier, noe som oppfattes som helt greit i dennes tilfelle.