"The Neon Demon" (2016) - Audiovisuell lekkerbisken om kynisk Hollywood-milljø

Den unge og uerfarne modellen Jesse søker modelljobblykken i Los Angeles hvor hun møter et miljø som er besatt av ungdommelig skjønnhet og vitalitet. Menneskene som jobber der er villige til å ty til desperate midler for å få nettopp dette!

Danske Nicolas Winding Refn har tidligere gitt oss internasjonale filmer som forferdelig tunge og uinteressante ”Valhalla Rising”, fantastiske ”Drive” og nokså fascinerende ”Only God Forgives”. Denne gang er det modellmiljøet i LA som får gjennomgå, dog med hans sedvanlig vakre og oppslukende regihånd!

Elle Fanning er et syn i hovedrollen som den unge, naive og søte Jesse. Hun føles perfekt i denne rollen som det uskyldsrene og uberørte bladet i bransjen. Hun er både annerledes antiklisjé utseendemessig, samt har en fremdeles ubesudlet personlighet som dog etter hvert skal få kjørt seg godt innad i dette forferdelige miljøet.

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

I starten får hun et godt forhold til sminkøren ved studioet hun jobber for, Ruby, samt møter på et par overfladiske dukkemodeller som føles alt annet enn menneskelige og ekte. Her opplever Jesse bransjens higer etter skjønnhet og kyniske fremtoning, at alt handler om å være ung og relevant. Allerede som 22-åring kan man nemlig være for gammel, ute av gamet, stygg og uinteressant.

Handlingsmessig går ”The Neon Demon” relativt treigt fremover. Den føles som en slags blanding av Darren Aronofskys ”Black Swan”, Dario Argentos ”Suspiria” og Refns sedvanlige smått surrealistiske uttrykk. Han tar seg god tid til å male smellvakre tablåer, enkeltscener og tidvis oppslukende musikkvideoaktige kollasjer av farger, innstillinger og komposisjoner.

Tonesatt er filmen av fantastisk suggerende og fengende elektronikamusikk, igjen av Refns faste musikkansvarlige Cliff Martinez, som også sto for musikken til ”Drive” og ”Only God Forgives”. Det audiovisuelle ved denne filmen er som en svært høy egenkvalitet i hva underholdning og opplevelse angår og forblir igjen noe som definerer Refn sterkt som regissør!

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

Skuespillerne er rimelig topp på alle måter. Fannings uskyldige sterke sjarm er nevnt, men også hennes grimme søstre og modellkolleger i Ruby, Gigi og Sarah er svært gode og særegne! Deres utseende er nå en ting, men det er nesten en prestasjon i seg selv å spille så stive, kynisk kalde og latterlig usjarmerende, uten nesten å bevege en mine i ansiktet! Sluttscenen er dessuten ganske så fantastisk, og her grenser det helt opp i mot robot- og alien-aktig oppførsel, i en scene nesten verdt kinobilletten alene!

Det overdrives selvsagt mye, både her og der. Refn setter ikke bare modellmiljøet på spissen rent visuelt i scenografi, farger og øvrig setting, han maler det tidvis overtydelig klart for oss. Dermed er det mang en scene, replikk og skuespill som liksom ikke får så sterk virkning, mye fordi det virker overdrevet og alt for opplagt at det er ment å sette bransjen i et negativt lys. Ta for eksempel måten motedesigneren nesten får hakeslepp på når han ser Jesse prøve catwalken, eller måten fotografen jobber med Jesse på. Det er lite sublimt og troverdig skildret.

Hadde man selv jobbet i miljøet ville man nok blitt rimelig provosert over måten ting fremstilles på, selv om det uten tvil selvsagt er mye dirty her og der, for all del. Det er liksom bare som om motemiljøklisjéer blir spydd ut i tide og utide her, som om Refn selv tydelig ikke kan ha jobbet i bransjen, men isteden dømmer den utenifra, og dette blir litt vel overtydelig.

Selv om det er enkelte riktig så blodige scener her, blir ikke filmen voldsomt følelsesmessig engasjerende. Det mangler en skikkelig brodd her, noe som delvis synes å skyldes Refns regi selv, i måten han altså glattmaler mye på en vakker og oppslukende måte, mer enn tydelig kritiserer og vemmeliggjør ting.

Historien stikker, provoserer og berører videre for lite fordi den er så kald og overdrevet. Resultatet føles slik som mye staffasje, stæsj og styr, for relativt lite handling og slutteffekt. Den er mer en opplevelse av en film, enn en moralsk sterk stemme rundt noe.

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

Det er likevel vanskelig å ikke smått elske Refn og mye av det han oppviser med ”The Neon Demon”, til det er den alt for vakker og oppslukende. Ironisk nok blir den også slik alt for pen og føles minst like mye som en elskende hyllest til mye av bransjen, det estetiske og visuelle, som kritisk til det samme.

Handlingsmessig og innad i manus er den tidvis påtatt overdrevet, noe som undergraver dens kritiske røst og ikke klarer å lure i hvert fall denne anmelderen rundt fremstillingen av miljøet som skittent og kynisk. Som en mer kunstfilmaktig prøvelse er dog filmen langt mer interessant, hvis man altså ikke tar den for seriøst eller bokstavlig.

Da blir særlig søstrene Grim en stor opplevelse, og det tenderer flere steder til gapskrattmorsomme syke scener hvor enkeltpersoners kaldhet og umenneskelighet er helt på grensen til troverdig og hysterisk. Stikkord her er kannibalisme, nekrofili og drap. At ”The Neon Demon” i hvert fall er litt av en opplevelse er helt klart, men at den også på samme interessante måte føles som litt feilslått, er ikke til å komme bort i fra.