"The Loved Ones" (2009) - Delvis vellykket genrelek

Etter en bilulykke hvor Brent og faren kræsjer, overlever Brent ulykken mens faren dør. I tiden etter sliter Brent med psyken og tilværelsen. Et lite lyspunkt i livet er kjæresten hans Holly, men en annen skolejente med navn Lola er svært sjalu på Brent og hans kjæreste. En dag blir han plutselig kakket i bakhodet og når han våkner er han bundet fast til en stol hjemme hos Lola!

Psycho-Princess Lola

Denne australske rimelig effektive skrekken av en film må sies å ha en god og reflektert omgang til genren i mye av hva den gjør. Handlingen er dog klassisk skrekk-grunn, med et latterlig psycho-aktig sjalusimotiv, men hvor den store badguyen denne gang er en jente, ikke en gutt eller mann.

Denne svært så eiesyke og sjalue Lola, også kalt ’Princess’ av sin nærmest like galne far, tar altså Brent til fange og starter sin egen form for hevntortur på ham.

”The Loved Ones” blir etter hvert ganske så grotesk og voldsom i eksplisitt voldsbruk og tortur. Det aller meste foregår offscreen eller skjermer oss for det verste. Likevel, her er kroppstortur med kniv, hammer og spiker, drillborr og det som verre er. Lola og faren hennes er nemlig ikke riktig nagla, og det skal vise seg at de har torturert og skamfært en haug med gutter, alt for å finne den rette drømmeprinsen til Lola the Princess!

Forsøker å være særegen

Et lite pluss er filmens uforutsigbarhet i handlingen, man er liksom aldri sikker på hvor det bærer hen. Mye av dette kan være grunnet en litt spennende sammensetning av hovedhistorien og et par ekstra bikarakterer som også følges. At det likevel ikke går så veldig overraskende til slutt blir derfor en ekstra skuffelse i denne ellers litt spennende narrative gangen. Man ser at filmen forsøker være egen og kreativ, men det fenger ironisk nok ikke noe voldsomt for det.

Filmen er et godt eksempel på en film som ble hausa mye opp da den kom, men som ved gjennomsyn viser hvor lite det skal til for å bringe litt sprut inn i en ofte ihjelbrukt genre som skrekkfilm er. Den vrir om litt på stereotypier, samt føles småmorsom oppi alt grapset, men at filmen likevel blir direkte god er å dra det for langt.

Her hoppes det mellom sort humor og grotesk alvor, noe som for dem som liker det kan gi en viss underholdingsboost, absolutt. For andre blir dette et mer forstyrrende element og skaper noe antitroverdig og lite dynamisk over fortellerstilen til regissør Byrne. Stort klisjéaktig psychooverspill av både Lola (Robin McLeavy) og pappaen hennes (John Brumpton) hjelper heller ikke stort på troverdighet og det å gripe oss som seer.

Man tror rett og slett ikke på det som skjer, det blir alt for filmatisk til virkelig å bli skremmende realistisk og troverdig. Feilen med å gjøre Lola alt for pen og sexy er også et feilslått grep spør du denne anmelderen. Lola som karakter blir ikke noe som oppleves så avskyelig som man skulle ”ønsket” seg i en slik setting. Hva som er den dypere motivasjonen bak Lola og farens galskap er heller ikke noe filmen går så voldsomt inn på. Hvordan så mange mennesker kan forsvinne fra dette lille stedet synes heller ikke å oppta politiet og omegn særlig nevneverdig. Merkelig.

Schizofren genrelek

Brent og gjengens sidekick er av den irriterende nerdetypen, verken morsom eller likandes, og drar slik karaktergalleriet ytterligere ned. Da er det enklere å like Brent selv, som tydeligvis sliter med en del og slik får vår sympati på ”riktig” og ekte grunnlag, ikke bare fordi en er irriterende annerledes liksom.

”The Loved Ones” er en enkel, grei og tidvis leken genrefilm som skal ha pluss for blant annet en kvinnelig psycho-karakter i sentrum og at en gutt er hovedofferet, for en gangs skyld. Også enkelte morsomme scener og replikker¨er det her, samt en tydelig vilje og evne til å bruke genreelementer på en litt særegen måte.

Resultatet føles dog ikke så effektivt som kanskje tiltenkt, og filmen må nesten slik spørre seg om det ikke kanskje er en grunn til at nærmest fastlåste genregrep nettopp er slik og slik, fordi det nettopp funker bedre? Man skulle også likt å se et litt mer skittent, møkkete og mindre glossy pent bildeuttrykk, for slik å understreke setting og handling bedre.

I det hele tatt er dette bare ett av flere filmatiske grep som ikke føles direkte å underbygge filmens handling, mer å ødelegge for den, og dette irriterer! Sluttscenen er imidlertid herlig, rå og tilfredsstillende!