"The Hills Have Eyes" (1977) - Brutal og stilskapende klassiker

En familie er på vei til California men forviller seg innpå en avisdesliggende vei som i utgangspunktet er stengt for offentlig trafikk som militært testområde. Når de kjører utfor veien og bilen blir ødelagt, finner de fort ut at de også blir observert og forfulgt av en gruppe folk som ikke akkurat kan kalles oppdatert innen menneskelig utvikling.

Nylig avdøde Wes Craves regifilm dette, en film som i 1977 må sies å være ganske så røff og brutal! Selv om denne kom tre år etter Tobe Hoopers mesterverk ”Motorsagmassakren” må det sies at også Cravens skildring av utkantsamerika og hva slags eksotiske mennesketyper denne har å by på, føles ganske ekkel og vemmelig selv i dag.

Byfolk vs. primærmennesker

”The Hills Have Eyes” er dog ikke i nærheten av å kunne frembringe verken den samme intensiteten eller vemmelsen som Hoopers film, men tematikken og handlingen gir likevel ekle vibber og skildringer av oss mennesker.

Når mer eller mindre fisefine byfolk havner midt uti ødemarka og kræsjer med den lokale hillbillyfamilien, ja da utløses mekanismer som kan kalles både primære, dyriske og syke.

Det hele starter når vi møter aleneboende Fred som bor uti ørkenen hvor han en dag får besøk av denne amerikanske byfamilien som er litt på villspor. De vil gjerne forsøke å ta snarveien igjennom ørkenen på sin vei til California, men gamle-Fred advarer dem sterk mot dette. Han forteller en historie om en kar som tilhører et folk som herjer i området, mennesker som ikke er helt som oss andre, men som er langt mindre utviklet, på alle måter.

Filmen bygges langsomt opp, hvor denne storfamilien, bestående av en bil, campingvogn, to hunder og 7 personer, havarerer på den øde ørkenstrekningen. Like ved ligger et lite fjellparti hvor den ene av deres hunder løper inn i og forsvinner. Når den yngste sønnen i familien leter etter hunden og finner den drept og maltraktert, begynner marerittet for familien. Sønnen på sin side nevner ikke noe om dette i starten, men blir tvunget til å fortelle det når stadig flere merkelige ting skjer.

Skildringer av forskjellige sosiale menneskeklasser som settes opp imot hverandre er ikke fremmed for skrekkfilmen. Wes Craven spiller også bevisst på noe av dette ved å la pene unge folk havarere uti ørkenen, for slik å vekke primallyster og det ene og det andre i de neandertalliknende hillbillyene som lever der ute.

Det blir det skitne mot det rene, de smarte mot de dumme, enkle og underutviklede, og vi som publikum skal blant annet grøsse på ryggen over å komme i kamp med ”slike” skapninger. Det er altså rimelig vemmelig å se gruppen av huleboere ta for seg av familien, og med også en liten baby med i bildet blir alt også straks mer komplisert.

Langsom og enkel

Som skrekkfilm må ”The Hills Have Eyes” sies både å bevege seg og utvikle seg temmelig sakte. Den nevnte oppbygningen er både langsom og relativt udramatisk, mens handlingen for øvrig er veldig enkel. Det er igjen interessant å sammenlikne filmen med ”Motorsagmassakren”, for der Sally og vennene også havner midt oppi en mindre sjarmerende familie, ja der skjer det samme med disse folkene med campingvogna.Vi ser veldig lite til disse ”buskmennene” i filmens første del. Når de så åpenbarer seg, blir de raskt som noen uteliggere å likne, og som filmatiske kanniballiknende folk føles de i stor grad lite direkte skremmende.

Man merker at ting har blitt større, verre og langt mer grotesk siden 1977, for å si det slik. Da hjelper det heller ikke på at hår og sminke er latterlig falskt, mens skuespillet til særlig et par av huleboerne er skremmende overspillende.

Følgende blir det fort også noe ufrivillig komisk her som tilbake 40 år tydeligvis skulle, og nok også var, skremmende og skikkelig fælt! Når det gjelder volden så er også denne, som i ”Motorsagmassakren” veldig antydende, mer enn visende. Bortsett fra et par fæle kroppsskader er det lite som vises direkte av volden, og slik er Alexandre Ajas remake av filmen fra 2006 langt mer visuell og grusom. Når er da også Ajas andre filmer veldig visuelt voldelige og hardtslående, som ”Haute Tension” og ”Piranha 3D”, så akkurat dét er ikke så overraskende.

Likevel er det interessant å se utviklingen i bruken av vold og hva man har blitt vandt med av filmatisk vold og skader, for ”The Hills Have Eyes” anno 1977 verken føles veldig fæl eller like grusom på måten den gjorde opprinnelig.

Tematisk og stilskapende

Historien om denne uheldige familien havner glatt inn under kategorien og skildringen av utkantsamerika på sitt minst flatterende. Det er hillbillys og white trash på sitt tydeligste, mot rike, pene og vellykkede mennesker. Hvem vinner, og hvem kan fortsette sine liv etter dette sammentreffet?

Ikke skal det røpes her, men skildringer av hillbillys og andre mindre vakre skapninger har vi i ettertid sett i mang en amerikansk skrekkfilm. Cravens film er slik absolutt en foregangsfilm som veldig ren, tydelig, enkel og brutal. Hvorvidt den er like effektiv i dag må sees i sammenheng med den filmhistoriske utviklingen, og der kommer filmen til litt kort.

Det må likevel spørres om hvorfor ”Motorsagmassakren” funker som bare det fremdeles, hele 42 år etter den kom, mens denne ”The Hills Have Eyes” føles langt mer utdatert og ueffektiv?

Noe må nok sies å ligge i regien, oppbygningen og det narrative løpet som i Cravens regi ikke er fullt så heseblesende, angstfremkallende og stressende som det sagmassakren blir utover i historien. Sminke, karakterer og skuespill er heller ikke optimalt i denne nyeste filmen, mens i Hoopers film funker litt mer her. Menneskelige handlingsmønstre er også ulogiske innimellom og drar både realisme og fortrolighet mye ned. Huleboerne føles aldri så livsfarlige og voldsomme som familien Sawyer gjør, og man blir slik ikke like blendet av frykt og angst når de at på til virker stokk dumme.

”The Hills Have Eyes” står uansett som en klassiker innen exploitationgenren, og vil alltid være en av disse tidlige filmene som skildrer utmarka som et sted man virkelig ikke ville være om man er fisefine byfolk og ville unngå bråk, for da smeller det! Det er flere likheter her med også Cravens debutfilm, "Last House On The Left", og brutaliteten herfra fortsetter han også i "The Hills...". Er man ikke skrekkfilmvant vil denne filmen gjøre langt større inntrykk enn om man er det motsatte, enkelt og greit. Legg merke til den aller siste scenen i filmen, hvor Craven brått men stilig, avslutter det hele med at sinne, raseri og hevn får sitt utspring og går i rødt, så svart.

(Alle bilder er skjermdump.)