"The Conjuring 2" (2016) - "It's MY house!"
Mediumekteparet Ed og Lorraine Warren tar turen over til London da de blir bønnfalt om å bistå i en svært så merkelig sak hvor en alenemor for fire barn blir terrorisert i hjemmet sitt av onde krefter.
Oppfølgeren til en av de mest suksessfulle grøsserne de siste ti årene er her. ”The Conjuring” tok verden med storm i 2013 og gjorde både publikum og kritikere målløse av skrekk og beundring. Regissør James Wan returnerer i registolen og forsøker å leve opp til de høye forventningene til sin egen førstefilm.
(Foto/Copyright: SF Norge AS)
Dagens skrekkmester!
Wan lykkes i god grad med dette. Etter å ha laget nyere skrekklassikere som ”Saw” fra 2004 og ”Insidious”-serien i ettertid, viste Wan med særlig ”The Conjuring” (2013) hva han er i stand til som regissør. Han er en dreven skrekkentusiast, noe som vises godt igjen i hans filmer. Både uforutsigbarheten i skrekken, samt kreativ og leken bruk av kamera og bilder gjør at hans filmer ofte er hakket kvassere enn de aller fleste skrekkfilmene av i dag.
I tilfellet ”The Conjuring 2” synes dette også godt her. Handlingen denne gang finner sted i 1976. Åpningen skildrer den kanskje mest kjente spøkelseshistorien fra virkeligheten i USAs historie, nemlig ”Amityville”-saken. Denne virkelige tragedien om en far som skøyt i hjel hele sin familie, visstnok påvirket av onde demoner, står som en påle innen amerikansk (pop)kultur og historie.
(Foto/Copyright: SF Norge AS)
Ekteparet Warren gjør likeså, og etter å ha nesten slitt seg i hjel mentalt og fysisk under Amityville-marerittet, vil de avslutte hele sin praksis med å hjelpe hjemsøkte familier. Den svært så spesielle etterfølgende saken i London bringer dem imidlertid nok en gang på banen.
Lorraine Warren får nemlig syner, bilder om hva som kan skje om de ikke hjelper denne stakkars familien. Vel fremme i Enfield, London, møter de en forskrekket og hjelpeløs familie hvor det er særlig en av døtrene, Janet, som ser en ond skapning og får smake dens vrede i huset!
Som skrekkfilm er det spesielt den første delen av filmen som er direkte skitskummel. Igjen bygger Wan sakte og solid opp stemninger og ubehag som nesten bare han kan. Han tar seg både tid, frihet til å lure oss, samt slår til på veldig riktige steder, noe som gir herlig god effekt uten å tråkke for mye i klisjéer eller effektbruk. Mestringen av antydninger, heller enn påpøsing av bråk og leven, er varemerket til Wan. Legg til en like sedvanlig god og spennende bilde- og kamerabruk, ja så får han til en stemningsoppbygging som får oss til å sitte som stivnet og vente på neste ubehagelige støkk!
Fra dritskummel til mer tradisjonell...
Man merker nemlig hvor mye og grundig man som seer må jobbe med øynene, blikket og oppmerksomheten i spenningspartiene. Uttallige mørke kriker og kroker, samt en ofte uforutsigbarhet i hvor og når ting skjer, skaper dette ubehaget som er så herlig godtvondt. Denne gang leker Wan seg også en del med grep og løsninger som føles litt nye og ubrukte, som vann, ting i taket, vinkler, dårlig syn, blurry bilder, med mer.
Dette gjør også filmen friskere og mindre kjedelig ’sett det før’-aktig. Enda en ting stikker seg ut her, nemlig lyden. For selv om vi kanskje ser hva som skal komme i en konkret scene og setting, ja så er det i stedet lyden som ofte overrasker og skremmer, selv om vi altså ”vet” hva som kommer i selve bildet!
Størstedelen av filmen går imidlertid over på å skildre Warren-parets besøk og opphold i London. Her forandres filmen en del, fra ren nervepirrende skrekk, til et mer typisk demonbesettende og hysterisk bråkete fysisk mareritt. Etter hvert som det onde konfronteres, blir kreftene nemlig også mer voldsomme og effektfulle.
Inn kommer filmatiske spesialeffekter, hus rister, møbler flyr igjennom luften, og Janet taler i tunger rett som det er, med mer. Denne overgangen gjør at spenningen synker drastisk, den blir i hvert fall langt mer effektbasert og bråkete. Det er litt synd, for da brytes også illusjonen lettere, historien blir nemlig alt for hysterisk til å tro og føle på for oss vanlige publikummere.
Likevel, det er mye filmteknisk bra og pent her, og ikke minst er tidskoloritten fra 70-tallet svært gjennomført og herlig. Wans bruk av gamle leker er et studium i seg selv og tilfører filmen en lekkert estetisk egenkvalitet. Førstefilmens ”hovedperson” i den skumle dukken Annabelle, som fikk sin egen film for to år tilbake, får jammen meg også være med noen sekund mot slutten.
(Foto/Copyright: SF Norge AS)
Veldig underholdende skrekk
”The Conjuring 2” skuffer ikke som oppfølgerfilm, den tilbyr en sterk kvalitetsmessig helhet det er langt fra selvfølgelig å se innen amerikansk skrekkfilmtradisjon. Regissør Wan viser igjen at han akter, makter og vil skape direkte fæl uhygge på en både effektiv og uforutsigbar måte. Hans blikk for bilder, innramminger og synsfelt i kamerabruken hever også denne filmen godt opp. Dessverre forsvinner dog mye av skrekken i effekter, skrål og bråk utover i historien. Dette er skuffende, spesielt siden Wan har sagt han alltid drives av å skildre noe som vanlige folk kan relatere seg til. Skrekkfilmens første regel er dessuten som kjent at det skumleste er oftest det man ikke ser, mer enn når man ser det for mye og tydelig.
Det viktigste og kanskje beste med denne oppfølgeren er likevel at den er både engasjerende og aldri kjedelig. Bare dét er en liten bragd, spør du meg, sett opp i mot alle de dårlige grøsserne som har vært de siste årene. Til slutt skal det nevnes at Patrick Wilson og Vera Farmiga som alltid er stødige, mens også Madison Wolfe som besatte Janet er god som barneskuespiller. Ikke dårlige dette heller.