top of page

"Sensommer" (2016) - Stilig og gjennomført norsk-fransk mysterium

En eldre norsk forfatter har trukket seg tilbake til en avsidesliggende villa på den franske vestkysten. Her dukker det en dag et ungt utenlandsk par opp på en motorsykkel de trenger bensin til. Langt i fra nærmeste bilverksted tilbyr hun dem å overnatte. Det blir starten på et trekantdrama hvor mørke hemmeligheter fra fortiden flyter opp til overflaten.

Unge og lovende Henrik Martin Dahlsbakken debuterte i fjor med den hyllede ”Å vende tilbake”. I ”Sensommer” har han fått med seg grand old lady i skuespillerlegende Bente Børsum, for mange kjent særlig fra ”Reisen til Julestjernen”. La oss bare slå det fast med en gang, Børsum er dronningen i denne historien!

(Foto/Copyright: FilmBros AS / Another World Entertainment Norway AS)

Med innspilling på location i Bretagne og Normandie, settes franske herlige stemninger umiddelbart, med naturen, musikken og nydelige bilder både fra strand, skog og etter hvert dette store villahuset som forfatter Vivienne bor alene i.

Allerede fra starten av er det flere småting vi ikke får forklart og som umiddelbart gjør oss nysgjerrige. Denne formen for fortellergrep fortsetter utover i filmen også og er i stor grad med på å skape thriller- og mysteriepreget her. Når så dette unge norske paret Markus og Isabel gjør sin entré, ja da begynner man virkelig å lure på hva slags historie dette skal bli.

(Foto/Copyright: FilmBros AS / Another World Entertainment Norway AS)

Det spennende med ”Sensommer” er nettopp denne utydeligheten i genretrekkene og måten små drypp av mystikk legges ut for oss. Måten Børsum formidler Vivienne på er godt hjelpende til at vi både føler med henne og blir skeptiske til dette unge paret, akkurat slik hun selv blir det, mer og mer.

Det er ellers også en nerve her imellom disse tre, i generasjonsforskjellene, hvor vi stadig veksler mellom å like Vivienne, Markus og Isabel, en variasjon som er viktig grunnlag for at dette dramaet blir så tiltrekkende og motiverende å følge.

Etter hvert stiller vi oss nemlig stadig mer og mer spørsmål, som; hva vil dette unge paret egentlig? Er de utspekulerte tyver, et mystisk femme fatale-par, eller kanskje er de bare helt greie folk?! Er det heller Vivienne som er klassisk gammeldags skeptisk til en ung, ny generasjon?

Måten historien og mysteriet er flettet sammen på, skrevet og bygd opp, er imponerende og føles svært smart gjort. Filmen er dog litt brå her og der, grov i klippene i enkelte scener, og det er lett og misforstå ting litt på grunn av dette. Kanskje kan dette tilskrives Dahlsbakkens unge regi- og manuskarriere, kanskje er det heller faktisk med på å forsterke mysteriet?

(Foto/Copyright: FilmBros AS / Another World Entertainment Norway AS)

I enkelte andre scener og bilder fra huset til Vivienne, får man klare assosiasjoner til store mestere som Alfred Hitchcock og Agatha Christie, samt en eim av David Lynch i smått surrealistiske tilsnitt, noe som krydrer filmen ytterligere og gjør den stilig smakfull.

Filmatisk er den ellers vakker og retro i fargevalg, bilder og ikke minst i den franske herlige musikkbruken som virkelig setter stemninger og skaper dybder i følelser og karakterer!

(Foto/Copyright: FilmBros AS / Another World Entertainment Norway AS)

”Sensommer” har disse herlige markørene som driver historien videre og som tiltrekker oss sterkt. Hvem som lurer hvem, eventuelt også hvem roter eller misforstår mest, er spørsmål som står sentralt i dette dramaet. Bente Børsum er fabelaktig, både som skuespiller, utstråling og fysisk tilstedeværelse i en veldig aktiv rolle som Vivienne.

Som skrevet og regissert film utviser Dahlsbakken et så stort talent, både fortellermessig i manus samt i sitt audiovisuelle språk, at det er vanskelig ikke å bli fullstendig revet med i dette smått paranoide psychodramaet. Og i midten står en skinnende diva i Bente Børsum knallsterkt og illusterer regissørens gode evne til å skildre mennesker. Dahlsbakken blir veldig spennende å følge videre!

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page