"A Bay of Blood" (Reazione a catena) (1971) - Menneskets råe og brutale natur går i arv!

En eldre grevinne blir drept av sin mann for å få kontroll over hennes eiendommer og verdier. Hendelsen utløser et blodbad uten like når både pårørende, familie og omkringboende naboer virvles inn i hverandre.

Slasherens mor

En forbireisende gjeng ungdommer er også uheldige og snubler oppi denne arvetvisten av et mareritt, signert skrekkmester Mario Bava. ”A Bay of Blood” blir det da også virkelig i denne svært så historisk interessante slasher- og delvis gialloliknende klassikeren.

Det vil si, betegnelsen ’slasher’ tilhører mer Hollywood-skrekken, og det er nettopp utviklingen av den amerikanske slasheren på 80-tallet denne filmen er en klar innflytelsesrik film for. Filmen regnes på mange måter som slasherens forløper, og Bavas film er en tydelig inspirasjon for en av de mest kjente amerikanske slasherne, nemlig ”Fredag den 13nde”. I forhold til giallotrekkene er filmen på en og samme gang både oppfyllende og brytende i hva giallotrekk angår.

En kjedereaksjon av hendelser

Filmen åpner med scenen hvor den gamle grevinnen som sitter i rullestol blir hengt og drept. På et tilsynelatende selvmordsbrev som ligger i stuen står det, morsomt nok, skrevet at det er fredag den 13nde, at det er over, hun er sliten og livet ikke lenger har en mening.

Hennes død er, får vi se, langt i fra et selvmord, og filmens åpningsscene makter ikke bare å være filmatisk stilig og lekker, den overrasker oss også hele to ganger! Stemningen er satt, og her ser vi klare bilder av Bava som gotisk, stemningsskapende regissør, med en utbredt bruk av mørket og skygger.

Så hopper vi noen dager frem i tid. Stedet vi befinner oss på er et naturskjønt og rolig område, innerst ved en vakker bukt. Her bor et knippe mennesker litt adspredt, men alle med tilknytning til bukten. Den avdøde grevinnen var både velstående og rik skal vi få vite, og kampen om hvem som blir hennes arvtaker er svært sentral i handlingen.

Et rikt og særegent karatergalleri presenterer oss for en sær insektfanger, hans ektefelle som er spåkone, en lokal fisker, en arkitekt og hans elskerinne, samt et foreldrepar som leter etter sin far som er forsvunnet i området. I tillegg kjører altså også en gruppe ungdommer innom stedet for å feste og ta en dukkert i sjøen der.

Én etter én blir de drept og nedslaktet, mens den ene karakteren etter den andre åpenbarer både motiv og lyster som kan tyde på at nærmest ingen av dem har rent mel i posen, eller i hvert fall i hodet. Den italienske tittelen på filmen blir direkte oversatt ”Chain Reaction”, noe som passer handlingen ganske så bra! ”En bukt av blod” er dog ikke aldeles på jorde det heller, for i denne filmen er antallet drepte altså mange! De blir drept på groteske, realistiske og ubehagelige måter, og drapene kommer ofte veldig uventet på oss.

Hele 13 sjeler mister livet i dette blodbadet, og på det meste går 4 av dem dukken på under 3 minutt! Dette går selv Hollywood-slasheren en høy gang, og ganske så bra effekter i Carlo Rambaldis sminke er imponerende for tiden, noe den absolutt ikke var i alle filmer fra 70- og 80-tallet, spesielt ikke innen italiensk giallo.

Filmatisk og tematisk dynamisk og variert

Bavas regi er her kjennetegnet av den kjente nevnte leken med mørket, mystikken og usikkerheten i skyggene, kriker og kroker, samt at kameraarbeid er påfallende dynamisk i bevegelser, mange kjøringer og innzoominger. Kameraspråket reflekterer slik både karakterenes følelser, handlingens tempo, samt gir liv og energi til rette scener på en veldig bra måte. En påfallende særegen musikk bestående hovedsakelig av karakterristisk trommemusikk, sammen med et gjennomgående meloditema, setter et godt særpreg på filmen.

Selve drapsscenene er, foruten den nevnte gode sminken, korte, konsise og veldig bra klipt uten at det ser for grovklipt eller gammeldags kunstig ut, noe som også oppleves imponerende i dag. Filmens innslag av nakenhet var nok også med på å gi den hissige pekefingre tilbake på 70-tallet, men fremstår i dag som helt uskyldig selvsagt. I nakenhysteriets hjemland, USA, var dette alene trolig med på å sette sinnene i kok kan man anta, mens de groteske drapene heller ikke akkurat hjalp på sensuren!

Historien rundt denne innsjøen og bukta er et portrett av oss mennesker på forskjellige usjarmerende, egoistiske og vonde måter. Det er en fortelling om grådighet, sjalusi, kjærlighet og det komplette arvehysteri! En dessverre typisk tematikk i hvordan vi mennesker skremmende ofte hissig fyker i tottene på hverandre, om enn kanskje ikke fullt så voldsomt som i denne filmen dog, men likevel setter historien fingeren på mye interessant og tankevekkende ved oss.

Til sammenlikning med den inspirerte ”Fredag den 13nde”, blir Bavas film ikke fullt så skummel og neglebitende, mye grunnet mindre fokus på nettopp spenningsoppbygging. Den amerikanske versjonen føles slik, og av andre grunner, ganske annerledes tross alt, og dens litt større fokus og mål mot et yngre og skrekkhungrig publikum, er påfallende tydelig.

”A bay of blood” er langt mer historie- og dramadrevet, en innfløkt historie om mennesker og ulike motiver, hvor man aldri helt skjønner hvem som gjør hva, eventuelt med hvem, mot hvem, og hvorfor!

Ting går i arv!

”A Bay of Blood” er en film med utallige alternative titler, noe som vitner om noe av handlingens omfang og spennende muligheter innen tittelvalg. På overflaten er den lett å se på som ”bare” en grotesk slasherfilm, mens under overflaten ligger det en klar og tydelig tolkning av historie og tematikk som er et grelt bilde på oss griske og skruppelløse mennesker! Bare med to slike tunge lag blir filmen fort langt bedre og interessant enn dens amerikanske etterfølger(e).

Likevel, når sant skal sies, er Sean S. Cunninghams amerikanske klassiker om blodbadet ved Camp Crystal Lake langt skumlere, creepy og fæl på stemning enn hva Bavas film er, også inkludert i dag.

Den italienske rakkeren er dog svært god i sin balanse mellom drama, mysterium og grotesk drapsskrekk på en fremdeles imponerende måte. Som skrekkfilm skiller den seg godt ut også. Giallotrekkene er bare delvis tilstede, tidvis brytende med tradisjoner, samt at også øvrige årsaker som ikke kan nevnes uten å røpe for mye, skiller den ut.

Antall drepte mennesker er imidlertid én av disse særegenhetene, og den aller siste scenen er selv i dag så overraskende og sjokkerende uventet, at man sitter igjen og måper, vet ikke helt om man skal skrike eller le! Det er en genial avslutning, så grotesk ironisk slående og frekt morsom, at sluttpoenget og moralen sitter som et skudd i oss! Elsker man skrekk og fremdeles ikke har sett Mario Bavas klassikerblodbad, ja så er det jammen meg på tide.