"The House with the Laughing Windows" (La casa dalle finestre che ridono) (1976) - Giallo-

Kunstantikvaren Stefano er leid inn for å restaurere et ødelagt gammelt frescobilde i en kirke i en liten italiensk by. Bildet er malt av den mentalt ustabile kunstneren Buono Legnani som hadde for vane å male groteske voldsbilder. Etter at Legnani skal ha tatt sitt eget liv for mange år siden, er hans kropp likevel aldri funnet og mens Stefano jobber i kirken merker han at det foregår svært mye rart i denne lille byen…

Twin Peaks alá Italia

Som en slags italiensk 70-talls-variant av Twin Peaks, skildres dette gialloliknende mysteriet, signert regissør Pupi Avati. Det skal nemlig vise seg at det knyttes mye rart, mystisk og merkelig til dette bildet i kirken, samt at flere folk kan virke som å ikke ha alt helt på stell.

Her er en salig blanding av en liten dverg, en tilbakestående kirkegutt, en lokal nymfoman, en nysgjerrig politikone, en vakker kvinne som heter Francesca, samt et nervevrak av en kamerat av Stefano som finner en mørk hemmelighet innad i familien til kunstneren Legnani.

Filmens intro er av en vemmelig torturscene som setter tonen for mye av filmen og handlingen. En mann tortureres, og på frescomaleriet i kirken som Stefano skal se på er motivet nettopp det samme, av en mann som knivstikkes av to mystiske skikkelser. Stefano får stadige telefonoppringninger hvor en stemme visker at han ikke må røre maleriet! Hvem og hvorfor blir han advart så mye om dette bildet, og hva er symbolikken og meningen bak det?

Locationen brukt til dette italienske stedet er veldig sjarmerende og billedvakkert, men den mystiske stemningen i bygda gir en uggen kontrast til dette, noe som gir filmen en herlig og creepy underholdende tone.

I likhet med en annen liknende thriller i den ypperlige Lucio Fulcis ”Don’t Torture a Duckling”, er også denne historien rik på veldig mye av det samme innen location, stemning, mystikk og karakterrariteter. Det er videre derfor også mange mistenkte å velge imellom etter hvert som dramatiske ting begynner å skje.

En spennende og mystisk røre

Som underholdning får derfor filmen et driv med sine herlig interessante hendelser som gjør den interessant og aldri kjedelig. Ikke minst blir vi motivert og svært engasjert på vegne av Stefano, om å få tatt denne irriterende jævelen som plager den lille byen, truer folk, og etter hvert torturerer og dreper!

Ser vi filmen opp mot mer klassisk italiensk giallofilm, så skiller ”The House with Laughing Windows” seg litt ut. For det første får vi aldri se noe særlig av morderen, historien er generelt mer diffus og mystisk og dermed litt mer uklar enn man er vandt med. Bruken av skygger er godt og tydelig brukt som stemningsgrep flere steder. Mengden vold og blod er også uvanlig lite til stede, og åpningssekvensen blir slik nesten misvisende, om man skulle dømme filmen på vegne av denne groteske starten.

Slutten tilbyr dog en brutal scene som lukker denne åpningen på symbolsk vis. Slik sett er det ikke noe volds- og drapsorgie som driver filmen fremover, mer merkelige karakterer og veldig uforutsigbar handling med masse mystikk og ting å gruble på.

En håndfull ulogiskheter er det dog her. Eksempelvis føles tittelen på filmen både kjipt misledende og som kun for å slenge seg på den klassiske merkelige tittel-bølgen blant filmer som dette. Dette huset med de leende vinduene har nemlig liten funksjon eller vies mye oppmerksomhet i filmen, men trigger som sagt i det minste nysgjerrigheten til filmen med sine rare tittel.

”The house with laughing windows” har en litt daff midtdel, med obligatoriske romantiske scener. Da er det godt at det mot slutten virkelig tar seg opp, og en regelrett psycho slutt krydrer både voldsbiten og forklarer mysteriet. Det er direkte vemmelig å se denne løsningen, og det blir nesten noe 'over the top'-aktig over det, kanskje liknende sjokket man fikk i Nicholas Roegs ”Don’t look now”, for dem som har sett denne. Det er både dristig, spenstig og ja… smått sjokkerende! Som en mild form for italiensk giallo, men med sine helt særegne vrier og overraskelser, funker ”The house with laughing windows” veldig godt, også fremdeles!