"Slakteren" (Le Boucher) (1970) - Glimrende subtil dramathriller!

I en liten fransk landsby møter to ukjente på hverandre, en mann og en kvinne. De utvikler et uvanlig vennskapsforhold som etter hvert får utfordringer da hun ikke vil ha noe fast forhold, mens han blir forelsket i henne. Samtidig blir det funnet flere knivdrepte kvinner i området og den lille byen synes ikke like idyllisk og sikker som den en gang var…

Claude Chabrols kanskje mest Hitchcock-aktige thriller dette her! I de to hovedrollene castet igjen Chabrol Stéphane Audran og Jean Yanne, førstnevnte sett i ”Den utro kvinnen” (1969), mens Yanne spilte i ”Udyret skal dø”, også denne fra året før, i 1969.

Vennskap knyttes

Filmen starter med at Helene og Popaul møtes i bryllupet til hennes lærerkollega. Helene jobber som rektor ved den lokale barneskolen og Popaul er en krigveteran som nå er hjemvendt og jobber som slakter. Hans far var velkjent innehaver av slaktebutikken, og nå har altså Popaul tatt over. De to utvikler et vennskap basert på gode samtaler og en kjemi som synes å passe dem begge svært godt.

Både Audran og Yanne er knallgode i sine roller, og som drama er det tett og strengt regissert, med få sentrale karakterer. Dette gir filmen en enkelhet og behagelighet å overvære, man blir aldri forvirret eller påpøst en haug med uinteressante bikarakterer. Det er Helene og Popaul som driver det hele, og hovedfokuset er på skildringen av deres vennskapsutvikling og forhold.

Selve dramatikken med funnet av de drepte kvinnene, fungerer bare som et bakteppe i det fjerne. Det går veldig lang tid før disse seriemordene innhenter dem konkret. Helene er en dag ute på tur med klassen sin da de kommer over det ene offeret. Sjokkrelatert hendelse til tross, Helene beholder fatningen en stund, men bare tilsynelatende. For, på åstedet finner hun en lighter som hun nylig ga i bursdagsgave til Popaul, og usikkerheten begynner naturlig nok å gnage i henne!

Slakteren og lærerinnen

Det er umulig ikke å se tosidigheten i tittelen ”Slakteren”. Popaul jobber altså som slakter, samtidig som en seriemorder herjer og slakter kvinner i området. Helenes urovekkende funn på åstedet kan tyde på at det er hennes nye venn som kan være morderen. Men, er han nå det?!

Hennes fra før av skepsis til å knytte seg følelsesmessig til en annen mann, grunnet et tidligere havarert forhold, blir ikke akkurat mindre etter dette. Hennes indre voksende uro formidles glimrende av Audran. Ikke minst ser vi i en konkret scene hvor god skuespiller hun er, når hun endelig tar motet til seg og spør Popaul om fyr til sigaretten. På dette tidspunkt har hun altså gjemt lighteren hun selv fant, så når han likevel tar opp en helt lik lighter hun gav ham, ja så bryter lettelseshulkene ut av henne, det er fantastisk skuespill i denne scenen!

Slike eksempler på subtile og lavmælte spenningspunkt er Chabrol genial på, og i denne filmen er dette svært godt representert! Se også bare på Helenes rolige og avmålte reaksjoner på bygdas sladder om kvinnedrapene, det går ikke inn på henne i det hele tatt, nesten som om hun ikke bryr seg om at en morder herjer i området. I en tilsvarende amerikansk skrekkfilm ville det brutt ut portforbud og vill panikk, men nei, ikke i en Chabrol-film! Det er nesten som hun underspiller enkelte ganger, såpass lavmælt er det.

Nå skal det også sies at karakteren Helene er en usedvanlig sterk, selvgående og selvstendig kvinnekarakter. Hun fungerer utmerket alene, føles eller fremstilles aldri som et offer, svak eller hjelpeløst menneske. Dette er altså en film fra 1970, så som kvinnelig filmatisk karakter er dette beundringsverdig kult og godt skrevet og formidlet!

Et tragisk portrett

Så, hva gjør man om man mistenker den nye vennen sin for å være en seriemorder?! Ikke enkelt å si, men måten det skildres på her er både troverdig, fornuftig og alt annet enn hysterisk enkelt fremstilt, som kun i underholdningsøyemed.

Stedet og settingen med denne lille landsbyen er som location veldig idyllisk og sjarmerende, man får nesten både sommerferiefølelsen og ikke minst retrostemningen rett inn her! Som thriller og drama holder Chabrol sitt strenge og fantastisk stilfulle medrivende fokus på hovedkarakterene her, ikke på draps- og voldstematikk rundt kvinnedrapene. Dette gjør dramaet såpass engasjerende at innen slutten så går det ganske godt innpå deg som seer.

Som film er ”Slakteren” et finstemt og rikt eksempel på hvor genreelementer innen thriller, romanse og drama elegant blandes sammen til noe velfungerende troverdig og medrivende, uten å slå på filmatiske stortrommer. Chabrol viser her igjen at han er en mester innen lavmælt formidling mellom voksne mennesker og deres mange spenninger og relasjoner!