"SHE" (1965) - Eksotisk, men halvdaft fra Hammer

Etter å ha vært i militære posisjoner i Midtøsten, blir de tre mennene Holly, Job og Leo kontaktet i en bar av en mystisk orientalsk kvinne. Hun identifiserer Leo for hans utseende som likner til forveksling på portrettet på en gammel mynt. Slik starter den farefulle ferden og jakten på den tapte byen Kuma.

Etter å ha fått en profeti av selveste dronning Ayesha, som mener Leo ved å finne Kuma kan få all makt og rikdom han bare vil i livet, legger de tre vennene ut på en ferd igjennom ørkenen.

De finner etter hvert en gjemt by i ørkenen hvor den nevnte Ayesha regjerer. Hun har uante krefter, og blir tiltalt som ’hun som må adlydes’ av sine undersotter. Hun tror og mener Leo er en reinkarnasjon hun har ventet på i svært mange år, og hun tilbyr ham udødelighet og deling av tronen mot evig kjærlighet.

I rollen som Ayesha hyret Hammer Studios den tidligere Bond-piken Ursula Andress (”Dr.No”, 1962). Med henne som trekkplaster, samt en av sine mest kostbare produksjoner noen gang, var ”She” et flaggskip for Hammer Studios og spilte inn bra med penger.

Noe direkte ”Ben Hur” eller ”Cleopatra” er ikke ”She” akkurat, og filmen er tydelig preget av å være en stor studioproduksjon hvor mange scener er spilt inn nettopp innendørs i et studio. Pen i scenografi, tidsbilder i kostymer, interiør og også eksteriør er den dog, og settingen lagt til orientalske locations i Palestina gir en eksotisk og passende omgivelse til historien.

Den tidlige delen i filmen hvor våre tre venner, ledet av kjekkasen Leo, vanrer igjennom ørkenen er både langdryg og kjedelig. De blir på sin vei ranet for kameler og verdier, men klarer likevel å karre seg fremover før de altså kommer til denne skjulte byen. Her blir det endelig etter hvert litt action, og i en annen sentral rolle ser vil dessuten Christopher Lee, en kar som skulle bli riktig så vesentlig for Hammer og deres filmer i ettertid også.

Som historie føles ”She” som en både eksotisk, annerledes og mystisk affære, hvor Ayesha og andre karakterer står for usikre elementer og spenninger knyttet til motiv, hensikt og liknende. Vi vet eksempelvis aldri hvorvidt Ayesha selv er god, ond, utspekulert eller vil Leo og de andre godt.

I dag føles filmen litt som en slags miniutgave av Indiana Jones og liknende, men hvor de helt store actionscenene er rimelig fraværende. Her går det generelt mye i ”tåkeprat” rundt religion, tro, overtro, guder og legender, mens engasjementet med Leo og de andre kanskje ikke føles aldeles voldsomt eller medrivende. Da er det kanskje nettopp mer fascinerende å se Andress blant annet i en fantastisk kreasjon av en kjole som dronningen på tronen, samt lekker scenografi her og der.

Sluttscenene med klimakset er også verdt ventetiden og illustrerer ellers godt filmens bruk av spesialeffekter. Filmteknisk er filmen godt variert på musikksiden, men skjemmes av svært så bråe og rene lydklipp, synkront med bildeklippene.

Dette gjør seg gjeldende når vi går rett over til en annen scene, eller veksler mellom to forskjellige scener, så kuttes lyden og musikken like brått. Bedre lydoverganger her hadde sydd historien og scenene langt bedre sammen og virker slik nesten amatørmessige gjort.

”She” blir i dag en både litt dvask kjedsommelig, småtreig og langdryg affære som bortsett fra i sin litt særegne historie ikke blir så voldsomt engasjerende.

Fine innslag av både scenografi, locations og morsomme tilbakeblikk på noen stjernenavn som Andress og Lee, gir den en viss underholdende kvalitet for dem som liker eldre klassikere og eksotisk tematikk. Kanskje blir filmen dog også litt vel eksotisk i sitt gammeldagse syn på både svarte slaver, kvinner og stereotypier, men... alt etter øyet som ser.