"The Changeling" (1980) - Mildt, men genresterkt om spøkelseshus
Denne filmen hører til under kategorier som ’spøkelseshistorier’, ’haunted house’ og egentlig en god dæsj ’menneskelig tragedier’. Historien er om musikkomponisten John Russell som etter en forferdelig ulykke flytter inn i et gedigent hus for å forsøke å komme videre i livet. Hans kone og datter blir nemlig nedkjørt og drept under en ferie, og John får igjennom noen venner tips om et tomt hus som kan være et bra sted for ham i den tunge tiden.
I dette enorme huset, som har stått tomt i årevis, har han sted nok til å skrive musikk, samt reflektere over livet. Han jobber også som foreleser ved et musikkakademi, samt underviser elever hjemmefra. Litt etter litt starter det å skje merkelige ting i det store huset.
Bråk og leven!
Regissør Peter Medak har i sin karriere mest jobbet med tv-serier, men gjorde på 80- og 90-tallet også noen filmer. Den mest kjente er nok veldig trolig denne her, ”The Changeling”.
I rollen som musiker John Russell står George C. Scott som vant Oscar for sin rolle i ”Patton” fra 1970. Scott er meget stødig, troverdig og passende i sin karakter, og føles som en bauta igjennom historien, mye fordi han er en sterk person som aldri blir for mye satt ut av hendelsene som skjer eller blir overdrevet påvirket. Hysteriske reaksjoner og voldsomme handlinger er det derimot andre enn ham som derfor står for.
Når Russell bare så vidt har kommet i hus, begynner han å høre lyder, ofte voldsomme lyder. Det er som det smeller i veggene, i rørene i hele huset, gjerne til faste tider på døgnet. Men hva er dette?! Vannkranene skrur seg på av seg selv, og etter hvert begynner han også å høre stemmer.
Er John i ferd med å bli gal, har han kollapset helt etter tragedien som rammet ham, eller er det faktisk noe mer konkret med dette huset enn som så?
Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at det ikke bare er John som roter. Det er en lang og grundig oppbygning av dette mysteriet, historien som tilhører stedet, samt fremgangen i det som skjer. Regien til Medak føles slik både tålmodig, passe tilbakeholdende, og samtidig fristende pirrende i sine gradvise avsløringer. Et utmerket variert og spennende kameraarbeid, inkludert flere kjøringer og følginger, setter litt særpreg og variasjon på filmen. Enkelte kjappe men særegne klipp og overganger er også med på å gjøre stilen her, mens selve spøkingen i huset aldri altså avsløres eller blottlegges overtydelig.
Rommet på loftet
I sin jakt på de merkelige lydene i huset avdekker John plutselig en avstengt og fordekt dør som leder til husets høyeste rom oppå loftet. Her finner han blant annet en spilledåse og en liten merkelig rullestol.
Historien rundt stedet er nå i ferd med å utvikle seg og bli avdekket, litt etter litt. Etterpå følger en lengre del hvor John sammen med en venninne forsøker å komme til bunns i hva som kan ha skjedd i huset tidligere. Et medium blir etter hvert kontaktet og klarer å avdekke at det er en liten gutt ved navn Joseph som forsøker å kontakte dem! Sporene leder helt til senatoren i byen som at på til viser seg å ha samme navn som den avdøde gutten! Hvordan kan dette ha seg?!
Denne midtdelen i filmen er kanskje historiens viktigste del, men forblir like full noe kjedelig og tam, all den tid det ikke hender særlig mye spennende. Mot slutten kommer dog hele historien til sin rett, og et avsluttende oppgjør med huset hever både underholdningsverdien og spenningen litt. Det er som sagt lite konkret vi får se av spøkelset, det er mer en voldsom fysisk spøking i huset, da gjennom dører som lever sitt eget liv, bankelydene, vannekranene, en lekeball, og annet.
Stødig genrefilm
Filmen er veldig klar, tydelig og sikker i sin regi, og føles slik som en stødig og god foregangsfilm innen denne typen skrekkgenre hvor altså spøkelser og deres mer eller mindre huslige aktiviteter står sentralt. Den føles veldig som en forgjenger til nyere titler som ”The Others” og ”The Conjuring”, samt en haug med andre liknende spøkelsesfilmer. Det fine er at filmen legger stor vekt også på historien og karakterene, ikke bare desperat forsøker å skremme og spøke. Ironisk nok blir filmen slik også ikke særlig skummel, men mer tung, dyster og tragisk menneskedrama.
Elementene som er brukt i filmen har vi sett alt av i ettertid, så effekten av dem er slik rimelig milde per i dag. Filmatisk er den uansett velgjort og solid, den har eksempelvis denne gode balansen og fordelingen mellom spenning og historie, så det er ikke vanskelig å se på denne filmen som forbilde og veileder innen genren.