"The Adventures of Sherlock Holmes" (1939) - Sherlock møter sin nemesis Moriarity!
I Sherlocks andre mysterium i Basil Rathbones skikkelse, møter han på sin argeste fiende og nemesis Professor Moriarity. Den utspekulerte karen har en innfløkt og skummel plan om å stjele kronjuvelene fra Tower of London. Moriarity involverer i tillegg Holmes med vilje, blant annet ved å engasjere en mystisk fløytespillende mann til å drepe!
Holmes vs. Moriarity
Enhver mesterdetektiv har gjerne sin nemesis og hovedfiende. Holmes har denne svært intelligente og innflytelsesrike Moriarity som altså planlegger århundrets forbrytelse som involverer de uerstattelige britiske kronjuvelene. Han sender både gåter i form av mystiske brev til sine ofre, samt legger ut lokkemat til Holmes, alt som en del av sin mesterplan.
Det er derfor både morsomt og spennende å henge med på denne galskapsplanen. Moriarity selv vises tidlig klart og tydelig, så ikke noe mystisk figur i så måte. Hjemme styrer han sitt tjenesteskap med autoritær jernhånd, samtidig som han kontrastfylt karakteristisk steller kjærlig med alle sine mange planter og blomster. George Zucco som professoren er både stilig, sterk og bra, og får frem det flersidige ved Moriarity på en kul og tydelig måte!
En ung kvinne ved navn Ann Brandon tar så en dag kontakt med Holmes. Hun er svært oppskaket og redd fordi hun har mottatt et mystisk brev med en tegning av en person som henger i en galge. Det merkelige er at også hennes avdøde far fikk et slikt brev like før han døde for 10 år siden, og følgende er panikken igang. En annen mystisk faktor er at hun nylig har hørt og sett en fløytespillende mann utfor huset sitt som spiller en sang hun husker å ha hørt på farens drapsdag!
Denne fløytespillende karakteren er både småekkel og skummel, der han spiller sin smådystre og dystre melodi. Han fungerer som et veldig spennende element, og forsterker liksom det psychoaktige, utspekulerte og sære ved Moriaritys plan veldig godt!
Underholdende og handlingsspekket
Igjen brukes relativt kort, men effektiv tid på enkeltscener og skildringer. Det tas derfor lite tid til dveling, dybdeskildringer og rolige funderinger på ting. Dette er nok i stor grad et bilde på tiden, tradisjonene og vanene rundt filmproduksjon på denne tiden, mens også filmens korte spilletid på 85 minutt kan ha mye med dette å gjøre selvsagt.
Filmatisk er dette sort/hvite mysteriet selvsagt dominert av lys og skyggebruk av sterk utbredelse. Settingen og locations er i all hovedsak studiobasert, men etter hvert flere utescener krydrer filmen godt. Mange flotte, pene og forseggjorte hus, bygg og interiør tilfører en lekker stil og estetisk tyngde som gjør Holmes og gjengens tid, sted og setting meget godt i stemning og miljø.
’Elementary, my dear Holmes, elementary’.
Mot slutten oppstår det både et skikkelig basketak, mer action og dramatikk, samt slutten på mysteriet i tåkelagte stemningsfulle gater. Det som slår en da, er at ”The Adventures of Sherlock Holmes” på sin egen måte er glimrende retrounderholdning, spekket med kvaliteter og fortettet effektivitet i mange ledd.
Som Sherlock-historie introduseres dessuten karakteren Moriarity, en gal mann som også kommer tilbake i andre møter med Sherlock. Det er bare å glede seg til dette, for et slikt mestermøte er alltid fascinerende og morsomt!