En kinoanmelders hverdag

Med dette innlegget ønsker jeg å belyse hvordan det er å være en kinoanmelder, samt påpeke litt av forskjellene på det å anmelde film sett på kino mot film sett hjemme i stua.

Det har den siste tiden, og for så vidt noe som har pågått en stund, vært ulike debatter rundt norsk filmkritikk og dens grad av dybde, nyanser og/eller overflatisk behandling. De ulike aktører innen anmelderbransjen tar for seg aktuell kinofilm ukentlig, og titt og ofte kan det føles som man leser mye av det samme. Det kan være seg «samme» fraseringer, ordbruk, eller rett og slett ulik ordlyd men med helt likt innhold, samt like terningkast. Kanskje vi kan for enkelhetens skyld gjøre et klart skille innen filmkritikk rettet mot spesifikk kino-film, og anmeldelser av øvrig film, som dvd/blu-ray, streaming, og lignende.

Da jeg selv jobber som både kinofilmanmelder og anmelder film hjemme i stua, kjenner jeg at det både er nødvendig og trengende å sette fingeren på praktiske vesensforskjeller innen disse formene for filmanmelderi og filmkritikk. Slik kan dette kanskje være opplysende for folk og illustrere hvordan en filmanmelders hverdag kan utarte seg, noe som videre kan vises igjen på den konkrete filmanmeldelsens innhold, lengde, og grad av dybde.

Tidspress og kråketær!

La meg starte med å klargjøre mye av hva det innebærer å være kinoanmelder, versus det å være generell filmanmelder, altså det og (i tillegg) anmelde filmer hjemme ifra. Som aktiv og fulltids kinoanmelder går man gjerne på pressevisninger dagtid mandag, tirsdag, og ofte også onsdag. Avhengig av hvor mange filmer som blir satt opp hver uke, er antallet kinofilmer derfor varierende, i alt fra typisk 3 til 7-8 filmer. I de verste periodene, som før påske og jul, er det enda flere filmer og dager av uken som går med til dette. Rent praktisk innebærer dette selvsagt å sitte i en kinosal, med ca. 15 minutters pause, en pause som går med på å gå på do og strekke litt på beina, før det altså er rett inn i kinosalen igjen og motta nye ofte intense audiovisuelle inntrykk.

Vakkert!

Når man konkret sitter og ser filmen, er det vanskelig å gjøre notater, men jeg personlig skriver og skribler ned kråketær av noen notater så godt jeg kan. Når jeg kommer hjem er det ofte vanskelig å se hva jeg faktisk har forsøkt å skrive, men som regel husker jeg det når jeg ser det og alt går greit. Men, så er situasjonen ofte slik, at når man sitter og ser en kinofilm, føler man ofte ikke for å sitte og notere så mye i løpet av filmen, i frykt for å gå glipp av det som skjer. Følgende noterer undertegnede ofte kun helt spesifikke ting, gjerne ting jeg er redd for å glemme innen filmen er ferdig og ofte går det veldig fort. Om man får lange, dype og intense idéer om noe man vil utdype, må man rett og slett ofte bare svelge og glemme dette først som sist, hvis ikke mister man dialog eller handling mens filmen ruller videre. Det er brutalt og sant, men like fullt den prisen man må betale om man massekonsumerer kinofilmer, gjerne 2-3 etter hverandre på én og samme formiddag. Som aktiv, fast kinoanmelder er man dessuten i kraft av jobben nødt til å se haugevis med intetsigende, uinspirerende og meningsløse filmer, og man har dessverre ikke så mye valgfrihet og kan derfor ikke velge bort filmer man ellers ville skydd som pesten. Slike filmer, gjerne ofte Hollywood-produserte, pengegenererende genrefilmer, er i stor grad majoriteten av kinofilm satt opp på norsk kino.

Setting og intensjoner

Når man sitter hjemme i sin egen stue derimot, blir dette fort annerledes. Her kan man pause filmen, stoppe opp og tenke, notere, OG fundere videre over helt spesifikke ting og sider ved handlingen, enkeltscener, manus, osv. Man kan til og med spole tilbake, se og høre noe om igjen hvis det er noe man går glipp av eller ikke forstår. Dette gir ikke kinoopplevelsen noe rom for, nærmest heldigvis kan man si. Likevel, dette kan videre gjøre seg utslag i den konkrete anmeldelsen av filmen, uten at det vanligvis dog byr på større problemer. Men, man kan likevel lett se for seg at hele filmopplevelsen baseres på denne umiddelbare engangsopplevelsen, hvor man altså simpelthen ikke har tid til å stoppe opp og dybdevurdere på langt nær så mye som man skulle ønske, og kan gjøre hjemme ifra.

Derfor er det heller ikke vanskelig å forstå, ei heller begripe, hvorfor kinoanmeldelser ofte kan virke og føles langt grunnere, overfladiske og «lettere» enn dybdeanalysen. Selvsagt betyr ikke dette at man likevel fint kan gå bredere til verks og dykke mer nedi sider ved kinofilmen, for all del, men det er verken logisk, tidsmessig naturlig eller praktisk gjennomførbart i like stor utstrekning som ved en hjemmeanalyse. At kinoanmeldelser derfor, og har vært, ofte er mer lettfattelig, er både forståelig og naturlig, om enn frustrerende og dumt i mange tilfeller der man gjerne skulle sett en bredere behandling av filmen.

Dybdeanalyseringen blir slik ofte det som må bøte, mens overflatebehandlingen og i verste fall oppgulpsanmeldelser, samt intetsigende ordbruk som gjentakende adjektiver, bare delvis kan forsvares og aldri bør bli en vane. At dette likevel skjer både titt og ofte er ikke vanskelig å forstå, men det skal selvsagt ikke derfor godtas eller bli tatt for gitt. Enhver anmelder vil likevel alltid produsere en viss mengde «slike» anmeldelser, så det viktige får da heller etter mitt syn være at hen ikke BARE skriver slik anmelderi, for da blir funksjonen som anmelder selvsagt helt latterlig og meningsløs.

Praktisk men ikke overfladisk

Så, kommer vi til noe annet praktisk og helt avgjørende rundt kinofilmanmelderi, i tillegg til de overnevnte aspektene. Når man ser gjerne opp til 7-8 kinofilmer i løpet av en arbeidsuke, ja så innebærer dette garantert hjemmearbeid på ettermiddag og kveldstid. Å skrive en kinoanmeldelse tar alt mellom 1 til 3 timer. Dette er for fysisk skriving av anmeldelsen, redigering, finlesing og finskriving, finne og bearbeide bilder til anmeldelsen, samt det å konkret legge disse ut på nett.

Det er viktig at dette og disse aspektene ikke skal bety at en overfladisk, oppgulpene filmanmeldelse skal forsvares av denne grunn, men det kan bety at man verken har overskudd, tid og/eller ser nødvendigheten av å gå særlig dypt ned i materien. Dette gjør seg spesielt gjeldende med det overhengende store antallet overfladiske Hollywood-filmene som går på norske kinoer. Skal man gå ned i dybden på en Grandiosa-pizza, selv når denne serveres så å si hver eneste dag på en restaurant, ja så blir det kanskje litt meningsløst? Ikke minst blir det totalt meningsløst for den enkelte anmelder å vrenge sjela si med å finlese en film som helt åpenbart verken har kunstneriske ambisjoner eller meninger utover det å tilfredsstille produsenters pengegriskhet ved å lage grunne genrefilmer. Også mannen i gatas klart utbredte overfladiske og latterlig enkle filmsmak, lite kresne forventninger til typisk amerikansk genrefilm, er også noe enhver filmanmelder med respekt for seg selv sjeldent føler givende å gå voldsomt dypt inn i. Er det derimot en genrefilm som virkelig gnistrer, blomstrer og formidler en energi eller kvalitet utover det genremessige, ja da snakker vi fort noe annet selvsagt!

Dybde og enkelhet vs funksjon og agenda

Det er lett å forstå at også enkelte filmanmeldelser kan oppleves som både enkle, repeterende overfladiske og uinspirerende på leseren. I slike tilfeller tilfører nok ikke den konkrete anmeldelsen verken leseren eller anmelderiets funksjoner særlig mer enn kanskje bare som enkel veileder for om hvorvidt filmen er god, bra eller dårlig. Denne funksjonen er forresten en eldgammel tradisjon og funksjon for eksempelvis NRK som statskanal. En slik enkel form for folkeopplysning, veiledning og lett forståelig formidling av også kinofilm, er derfor ikke så veldig langt i fra nettopp hva NRK og deres Filmpolitiet faktisk skal gjøre som institusjon. Hvis NRKs anmeldelser BARE forblir overfladisk og intetsigende, da har man et problem.Likevel bør altså ikke den, etter min mening, mer enkle, lett forståelige og kjappe anmeldelsen som her bedrives på noen måte forsvinne, i hvert fall ikke til fordel for en langt mer akademisk, dyptpløyende og tung lesning av aktuell kinofilm. Da forsvinner garantert hoveddelen av lesermengden blant folket, noe ikke NRK selvsagt verken ønsker eller vil. Om man skal lese dypere og mer grundig reflekterte filmanmeldelser er det derfor helt naturlig å kikke andre steder, kanskje da ikke blant den tabloide dagspressen som har som hovedmål å treffe mannen i gata, og hans ofte kun helt på det jevne forhold til (kino)film.

Nydelig!

Det er absolutt andre arenaer for dypere filmrefleksjon og anmelderi, men disse stedene drives og føres i pennen sjeldent av fullt aktive kinofilm-anmeldere som ser 5-6 kinofilmer i løpet av få dager, per person! Og dermed… så enkelt kan man derfor forklare mye av årsaken til mang en kjapp, enkel og tidspressavhengig kinofilmanmeldelse, uten at dette ene og alene skal forsvare hver enkelt anmeldelses eventuelle dårlige ordbruk, overfladiske behandling av filmen av den grunn. Men, fra en kinoanmelders ståsted er dette ikke vanskelig å forstå, dessverre kan man for så vidt si.

Filmelskere og filmnerder vil selvsagt sjeldnere kunne bli helt tilfredsstilt av slik enkel filmjournalistikk, men går det likevel ikke an å like, sette pris på og elske den mer korte og enkle anmeldelsen, selv for disse? Og, er det videre så vanskelig å forstå bakgrunner og årsaker til dagspressens ståsted og måte å skrive kjapp filmanmelderi på? Svaret er også her todelt, for selv om formen med korte, enkle anmeldelser ikke er særlig tilfredsstillende for den som vil gå i dybden, ja så er det nettopp akkurat tilfredsstillende mer enn nok for, igjen, «mannen i gata». Hen vil nemlig ofte «kun» se terningkastet, vite hvorvidt det er verdt å bruke penger på kinofilmen, eller ikke, spesielt om man IKKE har sett filmen på forhånd. I ettertid kan det derimot være mer interessant, forståelig nok, å lese en mer grundig analyse av filmen man nettopp har sett, men da kommer vi vel altså litt mer utenfor hovedfunksjonen med slike enkle anmeldelser som primært filmteasere og kjappe forbrukerveiledere. Selv overfladiske anmeldelser kan si noe helt konkret, selv om ordbruken er aldri så gjespende kjedelig klisjé. Den konkrete korte anmeldelsen kan slik være gull verdt for mange lesere, og dermed får den slik umiddelbart en stor egenverdi, som kort, konsis og lettfattelig.

Tillitt til adjektivene, eller har de null mening?

Det er naturlig å tro og mene at særlig dagspressen har, er og skal i fremtiden først og fremst også tilby denne enklere og tross alt folkelige formen for kinofilmanmelderi, så kan andre instanser for all del ta seg av det mer viderekomne. En utbredt bruk av kjente og klisjéklingende adjektiver, fraser og formuleringer er i lengden og mengden kjedelig og lite inspirerende kanskje, men selv de mest ihjelslitte adjektiver og ord må og kan aldri ilegges en kraft som meningsløse og som ikke å si noe som helst, selv om de gjentas gang etter gang. Da mister vi jo rett og slett halve språket. Hvis adjektiver og ord som «Spennende!», «Rørende!» eller «Møkkafilm» blir oppfattet som meningsløse, i seg selv, ja så blir jo hele ordbruken meningsløs. Bruken av slike ord kan tvert imot være gull verdt, knakende godt beskrivende, selv om anmeldelsen for øvrig skulle være svak.

Og hva med tilliten? Tilliten til anmelderens følelsesspekter og filmerfaring, at denne er såpass solid i bunn at dette kan rettferdiggjøre nettopp bruken av enkle ord og beskrivelser av filmen? En anmelder skriver og bruker forhåpentligvis nemlig ikke slike ord uten at hen virkelig mener det, eller hva? At slik ordbruk nødvendigvis ikke blir begrunnet dypere, kan i positiv forstand både trigge lysten til å se film, få leseren til å fundere og ikke minst ville delta i en diskusjon, dog etter å ha sett filmen. Slik kommer vi også inn på to ulike lesergrupper, nemlig de som ikke har sett filmen enda, og de som har sett den. Disse vil naturlig nok fort få helt forskjellige kvaliteter utav en slik anmeldelse, og derfor må det nesten være opp til anmelderen selv hvorvidt hen skal kjøre denne «teaser»-taktikken, eller gå mer i dybden. Det sistnevnte er i aller høyeste grad langt mer krevende, ikke minst fordi det kan være vanskelig å gå i dybden uten å røpe for mye av en film.

Så, kort eller lang anmeldelse, bruk av klisjéadjektiv eller mer akademisk ordbruk, så verken kan eller må dette bli ensbetydende med ’dårlig’ vs ’god’ filmanmelderi, for da blir det et så konkret skille at alt i mellom fort kan bli problematisk og bli dømt opp imot disse to ytterpunktene. Intensjonen er ofte i bunn her forskjellige, og videre er dermed funksjonene til anmeldelsene forskjellige og annerledes fra medium til medium, anmelder til anmelder, forum til forum.