top of page

"This Man Must Die" (1969) - En fars vei mot bittersøt hevn

Michel Duchaussoy står i hovedrollen som alenepappaen Charles Thenier som altså opplever alle foreldres største mareritt når hans sønn blir kjørt ned og drept av en villmannskjører. I bilen sitter en man og en kvinne som bare kjører bort i fra åstedet. Når politiet ikke klarer å spore opp den skyldige, starter Charles en innbitt kamp for å finne denne. Han oppsøker bilverksteder og skraphandlere i området i håp om å finne spor etter den skadede bilen. Uten hell på den fronten, kommer han etter flere måneder tilfeldigvis i kontakt med kvinnen som satt i bilen som drepte sønnen. Planen var å bli kjent med kvinnen, Helene Lanson, men Charles faller imidlertid stort for henne og får slik innpass i familien hennes hvor den skyldige bor da disse to nemlig er svoger og svigerinne.

I seng med fienden

Charles sitt sinne og hevntanker overfor de skyldige daler tilsvarende med at han blir kjent med familien. Her skildres menneskelige psykologiske sider som først en enorm hevnlyst, drevet av sjokk, sinne og et svært ensporet fokus på å finne den skyldige. Så får altså Charles følelser for Helene, og videre ser han familien hennes som de menneskene de jo faktisk også er. Helenes svoger er imidlertid en ufyselig og uspiselig type, og Charles sin lyst til å ta hevn øker imidlertid overfor akkurat ham. Han er derimot ikke alene om å ønske den skyldige død. Både hans kone og unge sønn, som Charles får et godt forhold til, synes heller ikke å ha særlig mye til overs for denne egoistiske mannen. Helene selv har dessuten slitt svært mye mentalt etter ulykken, men har ikke tørt i si noe om det som skjedde av frykt for hva som kan skje med henne.

Allerede i åpningsscenen viser Chabrol sin enkle men veldig effektive stil. Kryssklipping mellom gutten som er på vei hjem fra stranden og bilen som nærmer seg er et gammelt men like fullt genialt spenningsgrep som gjør at vi enser og frykter hva som er på vei til å skje. Slik settes også tonen i filmen, en tone som er overhengende dyster, trist og tragisk. Denne følelsen følger altså egentlig hele filmen, og blir forsterket i slutten da hele saken avsluttes og man sitter igjen med den nærmest tomme følelsen av hvor mye fælt som skjer og rammer mange når en slik ulykke inntreffer.

Selve utfoldelsen av historien føles på mange måter stødig, troverdig og solid. Skuespill og karakterer er realistiske og godt formidlet, mens filmen som helhet også kan anklages for å være temmelig selvhøytidelig og tungt seriøs. Er det noe som skiller Chabrol fra eksempelvis amerikanske Hitchcocks dypdykk ned i menneskelig psyke, ja så er det i filmspråket og bruken av elementer som spenning, action og grandiose scener. Chabrol må slik sies å være kongen av lavmælt spenning og drama, hvor til og med de store overraskelsene og twistene i plottet og historien gjøres så lavmælt og plutselig at man nesten går glipp av dem om man ikke følger godt med. Man ser aldri disse komme, og sjokkene blir slik kanskje også ekstra virkningsfulle når de først inntreffer.

En fars hevn

Styrken til Chabrol, og noe som ikke minst vises svært godt i denne filmen, er altså den elegante bruken av de små thrillerelementene, fordelingen av dem, og at dette til sammen skaper en troverdig realistisk handling, ikke utspekulert filmatisk og overdrevet som mange andre utålmodige regissører mye lettere hadde tydd til rent grepsmessig. Charles får etter hvert uventet hjelp til å hanskes med drapsmannen, uten at dette nødvendigvis gir historien en happy ending av den grunn. Til slutt sitter man igjen med denne vonde og sterke følelsen av menneskelig tragedie og omfanget som oppstår ved et drap/ulykke.

”Udyret skal dø” er slik en sterk og god skildring av de involvertes opplevelser av det som skjer, samtidig som at et lite mysterium til slutt setter punktum på en smart, uforutsett og tankevekkende måte. Som seer blir vi selv tvunget til å ta standpunkter og moralske valg, mens slutten slik retter en slags pekefinger også til oss som ser på vedrørende det som skjer. Chabrol synes mesterlig i sin sammensying med dette dramaet med en stil som aldri føles å sløse bort noe, aldri tar med noe unødvendig fyllmasse som påklistret action eller overdrevet vold. Resultatet blir slik kanskje en av hans mest finstemte og regisserte filmer.

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page