"The Girl Who Knew Too Much" (1963) - En fryd av en Giallo-spirende thriller!
Den italienske skrekkmesteren Mario Bavas flørt med amerikanske Hitchcock ble særlig synlig i denne godbiten av en klassiker. ”The Girl Who Knew Too Much” spiller ikke bare på likheter til Hitch i tittelen (Hitchcocks ”The Man Who Knew Too Much” fra 1956), men også tematisk og filmatisk er det slående likheter mellom disse to spenningsmestrene med denne filmen.
Bavas film var dog i sort/hvitt, selv om fargefilmen på 60-tallet allerede var en normalitet. Likevel føles dette ikke noe begrensende for filmens kvalitet, for det er utvilsomt så mange styrker i dette mysteriet at man selv i dag må ta seg i plutselig å komme på at det ikke er farger man sitter og ser på. Sagt på en annen måte så løfter kvalitetene altså filmen uansett så opp at man blir sugd inn i denne historien og mysteriet.
En voldsomt uheldig dag for Nora En ung kvinne med navn Nora Davis reiser alene til Roma på ferie for å få et avbrekk fra hverdagen. Allerede den første kvelden skjer det så mye at Nora bokstavlig talt blir helt satt ut! Etter først å ha vært vitne til at huseieren, som hun bor og overnatter hos, dør av naturlig hjertestopp, blir hun på vei til avdødes lege atpåtil vitne til et mord! Morderen skal vise seg å være en kjent seriemorder hvis aktivitet imidlertid skulle vært avsluttet for mange år siden. Er morderen virkelig tilbake, eller er det en annen person som har tatt opp de såkalte alfabet-mordene der hvor originalen stoppet?! Nora blir i tillegg, etter å ha sett drapet, ranet og besvimer av påkjennelsene. Når hun så våkner er det litt av noen problemstillinger og spørsmål som skal besvares! Hele filmen starter veldig rett på sak. Vi introduseres for Nora og et par andre karakterer, og hendelsene kommer såpass tett som hagl at man uiddelbart engasjeres. Locationen med katedralen Trinita dei Monti og den store trappen nedover er perfekt for et herlig mysterium, og i det hele tatt føles Roma som sted og setting ypperlig, kanskje særlig for denne filmen som på mange måter regnes som starten på Giallo-genren.
Den første Giallo Året etter denne filmen, kom Bava med sin ” Blood and Black Lace”, en film som virkelig var med på å definere Giallo-stilen. Selv om ”The Girl Who…” ikke har alt for mange klare giallo-trekk, ser vi likevel gode kimer og toner innad i filmspråket som virkelig både legger grunnlaget for stilen, samt i seg selv gjør mye velfungerende og spennende for oss. Både falske, ekte og forvirrende spor legges ut for oss, mens selve historien og plottet har flust av twister og merksnodigheter som man virkelig blir sittende og fundere over. Her har vi blant annet en morder som altså plutselig har blitt aktiv igjen. Hvorfor? Og hvordan kan det ha seg at et av ofrene, hun som Nora var vitne til bli drept, skal ha vært død i over 10 år?! En fraværende ektemann til en dame som bor rett ved åstedet er mystisk bortreist hele tiden. Er det han som kan ha noe med drapene å gjøre?! Øvrige elementer av psykologi, menneskelig rasjonell tenking, underbevissthet og forholdet mellom idéer og faktiske forhold er noe historien dessuten underholdende og interessant kommer innpå. Sentrale spørsmål som om hvorvidt Nora virkelig har sett det hun så, og om morderen dermed virkelig eksisterer i det hele tatt, er sterke drivkrefter oppi det hele. Smart og utstrakt bruk av lys og skygge, spesielt siden dette er sort/hvitt-film, stemningslegger historien ytterligere på en glimrende måte! I en konkret scene ser vi skyggen av en person komme gående mot inngangsdøra til huset Nora er i, på andre siden av vinduene, et eksempel på et genialt enkelt og virkningsfullt filmatisk spenningsgrep! Bavas bruk av nettopp lys, skygge og kontraster er godt kjent, og kommer virkelig til sin rett også i denne filmen. Kameraføringer og kjøringer er andre grep som er med på å skape det visuelt spennende drivet i filmen, en film som dessuten glatt kan funke selv i dag som en reklame for flotte Roma.
Et svært innholdsrikt mysterium! Krydrer man historien med både en temmelig overraskende og sjelden morder-type, samt en dæsj humor på slutten, ja så får ”The Girl…” en helhetlig kraft som veldig underholdende krimmysterium som virkelig må anbefales både til nye og gamle skrekk- og Giallofans! Bare de første 15-20 minuttene av filmen er svært sterk som engasjerende og oppslukende mysterium, og selv som toneangivende for den etterfølgende oppblomstringen av Giallo-bølgen føles likevel ”The Girl…” fremdeles å stå meget godt også på egne bein!