"Batman vs. Superman: Dawn of Justice" (2016) - Svært variert stormannsgalskap!

Hollywoods superheltoverdose fortsetter med ”Batman vs. Superman: Dawn of Justice”. Med den kanskje mest storslåtte og actionpåpøsende regissøren i bransjen Zack Snyder bak spakene, spares det heller ikke denne gang verken på visuelle godbiter eller hjernedøde karakterer!

(Foto/Copyright: SF Norge AS)

Har det klikka for Supermann?!

Hva slags helt trenger egentlig verden i dag? En halvgud med overnaturlige evner, eller en selvoppnevnt moderne redningsmann? Når Batman og Supermann blir satt opp i mot hverandre, skapes friksjoner i nærmest alle ledd i samfunnet.

Folk, politikere og helter på flere plan blir nemlig usikre på Supermanns hensikter når hans handlinger fører til at hundrevis av menneskeliv går tapt. Da blir selveste Bruce Wayne aka Batman argende sint og bestemmer seg for å sjekke opp han der visstnok supre mannen, om det ikke er en aldri så liten skrue løs i topplokket på ham!

Clark Kent på sin side synes så blendet av å redde sin Lois Lane, at han på sin vei nærmest gir blanke i alle andre, noe som altså fører til denne mistroen til ham iblant folket og Batman. Når også den riv ruskende stormannsgale Lex Luthor setter Supermann og Batman ytterligere opp mot hverandre, ja da starter basketaket for alvor om eeh… hvem som har størst og best superheltutstyr!

Varierte rolleprestasjoner

Ben Affleck i rollen som Batman er fullstendig grei og likandes, faktisk. Skeptiske tunger holdt på å sette kaffen i halsen da Affleck ble annonsert som Christian Bales arvtaker, men den nye Batman funker såpass godt at det er vanskelig å si noe på dette. Affleck har noe tomt og passende melankolsk over ansiktet sitt som passer Bruce Wanyes triste skjebne veldig godt! Da er det verre med Henry Cavill som egentlig ikke er noe annet enn pen og har kroppen. Jesse Eisenberg som Luthor føles i starten både som genialt og morsomt utgangspunkt! Han føles i åpningen som både en vemmelig, småekkel og ustabil karakter, men som dessverre spiller mer og mer stereotypisk nevrotisk og kunstig jo lengre uti filmen man kommer. Det er dessuten nesten umulig ikke å se snev av Jokeren i ham, og tankene tilbake på Heath Ledgers svært mentalt og psykisk bredskildrende prestasjon gjør Eisenbergs tolkning og skrevne karakter ekstra flat og fattig.

Og så har vi de kvinnelige hovedkarakterene da… Vel… Lois Lane i Amy Adams skikkelse kan ikke annet enn å sies å være dørgende kjedelig. Hennes funksjon i dette filmuniverset er både myntet på eldgamle kvinnetradisjoner som Supermann/Kents loveinterest, og er på ingen måte oppdatert eller ilagt noe mer vekt og tyngde per 2016. Adams har dessuten noe forferdelig enkelt, pent men ufarlig over seg, og til sammen forblir det en plankekjøringskarakter som bare er skuffende døllt skrevet.

Da er det et mer gledelig inntog med en endelig kvinnelig superhelt i Wonder Woman! Israelske Gal Gadot føles som snytt ut av en James Bond-film i starten og får en lekker introduksjon som mystisk femme fatale, men hun får heldigvis mer å jobbe med etter hvert. Likevel, plasseringen av henne i historien føles både kunstig, påklistret beleilig og ikke minst merkelig motivert flere steder.

(Foto/Copyright: SF Norge AS)

Man forstår egentlig ikke hennes hensikter, utover det å slenge seg med i kampen mot slutten. Ironisk nok får hun overraskende mye billedtid som bikarakter, men likevel uten å verken fenge voldsomt eller helt føles mindre malplassert av den grunn. Nei, da får en heller glede seg mer til hennes egen film som snart kommer på en kino nær deg. Øvrige biroller av Laurence Fishburne, Jeremy Irons og ikke minst Holly Hunter føles dog herlige og gode. Det er for eksempel mer baller og krutt i Hunter sin rolle som sta og klok senator, enn i mange av hovedkarakterene.

Oppdatert herlig dystopi vs. irriterende gammeldagse grep

Selve universet som Snyder lager er både visuelt storslått, tidvis imponerende underholdende i bilder, lyd og action. Her er dessuten mye oppdatert til en dystopisk og gravalvorlig tematikk som har ekkel bismak og linjer til dagens virkelighet med krig, terror, religion og nødvendige frelsere å se opp til, samt sentrale spørsmål rundt hvem man egentlig kan stole på, om enn noen i det hele tatt i dagens verden. Viktige og kjempeinteressante knagger dette i utgangspunktet! Filmens første halvdel føles også langt bedre, interessant og underholdende enn den overdoselange sluttdelen.

(Foto/Copyright: SF Norge AS)

Problemene oppstår imidlertid når det gammeldagse superheltuniverset, med sine klare ”regler” og konvensjoner, på død og liv samtidig skal opprettholdes. Det blir for eksempel nesten latterlig flaut når ingen enda klarer å se at Clark Kent ER Supermann. At ingen forteller ham at han må slutte å løpe etter Lois som en overkåt tenåring, og heller bruke tid og krefter på andre og viktigere ting. At Batman tror han kan måle seg med superkreftene til Kent. At Batman også bryter sin hellige regel om å ikke bruke våpen på folk! At Batman til slutt er så stor og jernhard at han mer likner en Transformers! At sjefsbadguyen til slutt både er kjedelig og føles uoppfinnsom laget.

Det dessverre minst sjarmerende med ”Batman vs. Superman” er dog at man bryr seg så forferdelig lite om karakterenes skjebne! Vi vet jo liksom at Wayne og Kent ikke kommer til å dø, at Lois forblir den klisjékarakteren hun er, at ting går godt til slutt, og så videre. Snyder og manusforfatterne klarer ikke berøre oss på noe plan, det blir alt for kaldt også her dessverre.

Hvor er sjarmen og overskuddsgleden?

DC Comics må slik sies å langt i fra klare å skape like stor entusiasme, lekenhet og ikke minst sjarm som det konkurrenten Marvel har klart med så mange av sine filmer. Dette er steintungt og faktisk på mange måter herlig dystopisk, men når likevel karakterengasjementet og handlingen ikke engasjerer så blir det en ekstra tung vekt her som bare føles helt feil. En svært fragmentert og varierende handling, med masse småscener av varierende tempo, action og drama, gjør likevel filmen til noe som aldri blir direkte kjedelig heldigvis.

Men, med sin steintunge, alvorlige og nesten seriøse tilnærmelser innad i historien, blir det derfor alt for lett å si at det hele jo bare er ren galskap og moro. Dette er dessuten et ihjelbrukt argument fra en bransje som alt for ofte gir en lang marsj i karakterutvikling og tematikk utover det kommersielle og overflatiske. Og til slutt, Snyders evne til å lage heidundrende action skal ikke slaktes helt, for det er så voldsomme scenarioer her at man umulig ikke kan la være å bli underholdt, så ja, actionfansen vil da få godt betalt. Men hva så? Er det ikke noe mer?

Bare så synd at man på vei ut av kinosalen, eller i tiden etterpå, kjenner at dette i bunn og grunn var voldsomt tomme og hjernedøde saker som man verken blir sjarmert av eller bryr seg noe om. Har Snyder med dette drept superheltsjarmen og energien mon tro? Tiden vil vise.