"The Assassin" (2015) - Meningsdeleren
Nylig fikk endelig storfilmen ”The Assassin” kinopremiere her til lands. Filmen har blant annet vunnet regi-prisen i Cannes i fjor og synes å trollbinde en hel kritikerverden. Folket derimot… Vel, det gjenstår å se her i Norge, men mye tyder allerede på at dette blir nok en film som kritikere hyller opp i skyene, mens folket nærmest ikke skjønner døyten. Hvorfor er det ofte slik?
(Foto/Copyright: Another World Entertainment Norway AS)
Hvorfor får en film som ”The Assassin” nærmest unison hyllest verden over, av kritikere vel å merke? Filmen illustrer mye, blant annet det faktum at filmer som går utover de tradisjonelle kommerse genregrepene veldig ofte blir klare meningsdelere av noen filmer, imellom kritikere og folket. Det folket hater ved filmen, det hyller kritikere ofte, ikke noe nytt fenomen dette selvsagt, men hvorfor er det slik, og hvorfor møtes ikke folket og kritikere mer på midten i sin hyllest/kritikk av en film som ”The Assassin”?
Der folket forventer noe i nærheten av andre kommersialiserte asiatiske kampfilmer innen Wuxia-tradisjonen, som ”Snikende Tiger, Skjult Drage”, ”Hero” og ”Flyvende dolker”, der får folket en film som nettopp ikke innehar så mange av sidene som gjorde disse spesifikke filmene spisende og fengende for allmennheten. Kritikerne på sin side hyller derimot isteden filmen for dette, mens folket sitter og river seg frustrert i håret, for å si det litt overdrevet og forenklet.
”The Assassin” er en film som aldri er ment å skulle snakke rett til levra i ’mannen i gata’, da hadde regissør Hsiao-Hsien Hou brukt flere kjente og spiselige grep, enkelt og greit. Eventuelt er han så høy i hatten, tilhører en helt annen tankegang og syn, at han uansett da må sies å ha bommet grovt. Hou har derimot tydeligvis ment å ville skildre både en svunnen tid innen asiatisk Dynasti-historie, en kultur, et miljø og en symbolikk. Noe av dette kan absolutt sies å fremdeles være aktivt og gjeldende i dagens kinesiske samfunn, for all del. Den velkjente asiatiske væremåten i stillfaren, beskjeden, respektfull og kroppslige dannede holdninger er den dag i dag et velkjent syn i denne delen av verden. Øvrig symbolikk, tro og mystikk forblir videre noe som filmen blander inn i dette, og summen blir i stor grad noe svevende, alternativt, drømmende og symbolsk på et nivå som er vanskeligere å gripe og videre selvsagt stiller visse krav til sitt publikum i både tolkning, tenkning og selvfjerning fra genremessige konvensjoner og forventninger.
Likevel, hvorfor tar regissør Hou bort så mange vanlige, menneskelig kjente og typiske engasjerende mekanismer i filmen sin? Hvorfor bruker han for eksempel det samme langsomme, stille, rolige og beherskede tempoet hele filmen igjennom? Hvorfor bryter han ikke den narrative fremgangen i hvert fall bitte litt opp, gjør filmen mindre søvndyssende, tross alt? Slike spørsmål får fort mannen i gata til å gruble sterkt, mens kritikere altså tilsynelatende nærmest ikke stiller noe kritiske spørsmål rundt eksempelvis dette faktumet ved filmen. Som anmelderen i New York Times så fortreffelig påpeker, er ”The Assassin” så bestemt avvisende for mye av det som gjør Wuxia-tradisjonen så tilfredsstillende, eller egentlig det som gjør filmmediet som helhet så veldig vitalt, levende og interessant, at filmen tilbyr en flukt bort i fra dette og videre nærmest dreper mye av det fantastisk særegne ved mediet. Forvirrende og frustrerende på én og samme gang altså. At filmen likevel da av mange hylles unisont som en av fjorårets beste filmer blir derfor både tankevekkende, interessant og oppsiktsvekkende.
Årsaken ligger nok mye i at dette er en film som likevel har så mange egne kvaliteter, at den nettopp derfor kan ta seg ”lov” til å drepe filmmediets fantastiske vitale grep og muligheter, og altså fremdeles slippe unna med det. Noe av det samme skjedde med skrekkfilmen ”It Follows” for et drøyt år siden. Der kritikerne hyllet filmens særdeles nytenkende og særegne trekk, ja der påpekte et mer frustrert folk at filmen jo likevel ikke var direkte skummel. I tilfellet med begge disse filmene, ja så tas kjente genrekonvensjoner og grep mye bort, til fordel for annerledes tankegang og alternative grep. Hvorfor hylles dette så tydelig av kritikere, når samtidig altså folkets favorittsider og verdier i disse filmene på den andre siden tas bort?! Er ikke kritikere også mennesker, som motvieres av mange av de samme mekanismene i film? Så hvorfor dette sort/hvite og klare skillet i kritikken av slike filmer?!
Er det ikke merkelig at filmens derfor tydelige begrensninger ikke har blitt disset, kritisert og mindre likt enn de synes å ha blitt. Hvorfor er det som om kritikere ”lukker øynene for dette”, disse helt klare begrensningene og fraværet av motiverende grep ved filmen som i aller høyeste grad blir brukt nettopp imot filmer i nærmest alle andre sammenhenger?! Hvorfor slipper en film som ”The Assassin” fra det med å gjøre disse antigrepene, mens en Hollywood-film i mange tenkelige andre sammenhenger garantert hadde blitt slaktet ned i bakken av kritikere av samme grunner?! Heldigvis er det enkelte anmeldere som akter å påpeke nettopp dette, med en film som altså er et kroneksempel på både hvor vanskelig OG enkelt det kan være å hylle en films både sterke og mindre sterke sider. Det er nesten bare så man får velge side her, enten trille terningen til en 6’er som kritikerne gjør, eller slå seg med folkets frustrasjoner og slakte den til en 2’er. Hva med heller å samles på midten? Slik vil vel også veldig mye annen film bli belyst med samme problemstilling, nemlig at en sort/hvit-tilnærming mot film generelt kanskje høres mer spennende og frisk ut, men er det rettferdig og gir et riktig bilde av en films faktiske kvaliteter eller eventuelle fravær av kvaliteter for det?