"Sleepless" (2001) - Frustrasjonens mester glimter til igjen.

En pensjonert politietterforsker må igjen gå inn i en sak som kan synes å ha klare koblinger til en av hans tidligere saker. En antatt død drapsmann kan nemlig virke som å ha stått opp som fra de døde og fortsetter å drepe, 18 år etter forrige drapsraid.

Dario Argento må sies å ha falmet kraftig de siste tiårene med sine mer eller mindre giallofilmer, skjønt med ”Sleepless” er den gamle mesteren igjen en anelse tilbake til sterkere takter. Med seg denne gang har han en kjent stjerne i svenske Max von Sydow i en av hovedrollene som den pensjonerte Moretti. Han etterforsker saken på nytt sammen med den nå voksne Giacomo, sønnen til et av de første ofrene tilbake på 80-tallet.

Deilig spennende åpning!

Argentos regigrep i ”Sleepless” er, nærmest som vanlig, svært todelt i kvalitet, valg og utførelse. Filmen føles på mange måter klart best i sin første del. Historien starter todelt, med en liten scene hvor vi ser en liten gutt sitte sjokkert ved siden av et maltraktert lik, en person vi fort får vite er hans mor. Etterforsker Moretti kommer trøstende til, og må fastslå at moren til gutten synes å være offer for den såkalte ’morderdvergen’ som opererer i dette distriktet i Torino, Italia. Så hopper vi raskt til en ny scene og setting. En prostituert avbryter et møte med en kunde fordi han virker både rar, sadistisk og litt for drøy for henne. På veien ut snubler hun over et lite bord og ut faller en haug med kniver og våpen, samt en blå mappe med noen papirer i som hun i all viraken tar med seg i veska og forsvinner, frustrert, redd og opprørt.

Så hopper vi til samme kvinne som nå sitter på toget hjemover og ser igjennom innholdet i den blå mappen som viser seg å inneholde reelle drapsbilder av ofre, avisutklipp, m.m. Hun har rett og slett fått med seg drapsmannens egen ”scrapbook”! Scenen fra leiligheten og denne på toget har mange kvaliteter, spesielt i klassiske gialloelementer som skjult morder, mystiske spørsmål vedrørende ofre, samt klare stemninger og følelser av at noe skremmende skal skje. Tempoet og drivet i scenene forsterker også stresset, angsten og stemningen i denne dama som innser at hun har snublet over helt feil person i en farlig drapsmann! Her nærmest gitrer ”Sleepless” på god gammeldags tradisjons måte, og det er direkte creepy og spennende i flere ledd her!

Filmen videre vender raskt til noe helt annet. Vi er tilbake til dagens politietterforskere, inkludert Moretti som altså joiner sønnen av et tidligere offer i jakten på den tilsynelatende gjenoppståtte drapsmannen. Det er et forholdsvis innfløkt drama og karaktergalleri som skildres her og det er lett å bli forvirret, av flere grunner og egentlig på en god thriller- og krimmåte, for de mistenkte er det ikke akkurat få av denne gang. Likevel er det noe som skurrer og forvirrer her. Morderen skal altså gå for å være kortvokst dverg, noe som imidlertid ikke kan synes å stemme helt med det som skjer i historiens nåtid. Er det en copycat på ferde, eller er det virkelig den gamle morderen som har vendt tilbake?!

Sydow i en mer idyllisk munter melodi med papegøyen sin.

Frustrasjonens mester

Historien og tvistene skal selvsagt ikke røpes her, men klassiske giallo, Argento og mer generelle thrillergrep brukes veldig variert her, i forskjellig vellykket grad. Undertegnede slutter aldri å fascineres, irriteres eller forstå hvordan en regissør som Dario Argento på en og samme gang kan være så fengende underholdende og creepy skummel, men også svært ukritisk til seg selv, sine filmer, skuespillere, med mer?! Han virker ofte usjarmerende lite selvkritisk rundt manus, skuespillere og i alt fra små grep til de mer store overhengende. Den engelske dubbingen for eksempel er kanskje ikke hans domene, men den er et kapittel for seg selv. Stemmene på særlig flere av de kvinnelige karakterene er plagsomme, tidvis så like at man mistenker samme person for å dubbe flere karakterer, samt at innlevelsen føles veldig enkel og flat.

Og ellers, se bare på det elendige skuespillet fra mange av karakterene, igjen også i denne filmen som i så mange av Argentos andre filmer. Det er så overdrevet teatralsk skuespill og oppførsel at man nesten blir sittende og måpe, smått sjokkert! Et av ofrene blir dessuten oppriktig sint på en av sine medarbeidere fordi hun tror han lager kattefreslyder. Tror hun virkelig at denne karen klarer å lage slike ekte og kliss like kattelyder?! Og er dette ment å skulle være en ekte katt, eller morderens stemme?! Flere av ofrene bruker dessuten mer tid på å stoppe opp, se seg tilbake og sinke seg selv, mer enn å sørge for å løpe bort fra morderen. En sentral person presterer å skyte 5 pistolskudd mot morderen, uten at morderen blir truffet. Hva tenkte morderen her, at han VIL bli drept, eller krysset han fingrene for at skytteren bare suger på å skyte?! And, the list goes on… Slike hårreisende sider og merksnodigheter drar filmene til Argento ned, gang etter gang, uten at han synes å se dette selv, eller gjør han det?! Nesten umulig å svare på egentlig, for man nekter liksom å tro at han ikke ser det heller, men hvorfor forbedrer han seg selv ikke da?!

Det er lett å avfeie slike sider ved film som mindre viktig, sentralt og av og til også som småpirk, men enn så lenge filmen(e) forsøker å fremstå som logiske, smarte, troverdige mareritt hvor seeren på best mulig vis skal dras inn i dramatikken, angsten og spenningen, ja så burde det absolutt være på sin plass å kritisere dette. Det er slikt som gjør at man gjerne skulle ønske at regissøren satt ved siden av seg og så filmen samtidig, for slik å kunne snu seg og spørre rett ut; ’hva tenkte du egentlig her’?!

Glimter til som god giallo!

Kanskje kan slik ”Sleepless” virke som en av Argentos filmer hvor overgangen fra mer god gammeldagse dager vipper over i mer og mer ufungerende dager i hva giallo og generell spenningsfilm angår for ham. Denne filmen må i hvert fall sies å ha både mange smarte grep og sider, samtidig som den altså også svekkes kraftig her og der i frustrerende svakheter, samt ikke minst i en dalende spenningskurve etter den feiende effektive og spennende åpningen.

Effektene i dukker og drapsscener er også variert, men et par drap er direkte forferdelig råe, brutale og realistiske, noe som altså er bra i dette tilfellet selvsagt! Andre er dessverre plutselig alt for tydelig dukke- og effektbasert igjen. Det nevnte rike persongalleriet får oss i det minste til å tenke godt filmen igjennom, og et fengende titteltema i musikken føles bra og kult. Til sammen har ”Sleepless” mange typiske Argento-elementer som fansen nok vil verdsette godt! Dykker vi dessuten ned i morderens sinn, og i fremstillingen av denne, ja så gjøres det dessuten interessante grep, blant annet rundt dennes seksualitet som kan tolkes i flere retninger. Argento kan dog synes å bruke dette mer som avledning og sidespor, selv om det er vanskelig å fastslå for sikkert.

At spenningskurven føles å dale igjennom filmen er imidlertid ikke bra, men slutten klarer heldigvis i tviste og turne med oss såpass at filmen absolutt ikke blir uinteressant. Litt usikker på hvorvidt løsningen på mysteriet enten er genialt pretensiøst latterlig, eller rett og slett bare genialt smart! Se og døm selv! For giallo og Argento-fan er absolutt ”Sleepless” vel verdt å se, særlig som en av hans nyere filmer som tidvis glitrer ganske så bra. Klarer man å unngå å henge seg opp i de velkjente Argento-blemmene og svakhetene, ja så får man nok enda mer utav dette også!