"Det som en gang var" (2016) - Sterkt og troverdig om døende vennskap.

Bestevenninnene Silje og Marte tilbringer en sommernatt i Oslo sammen. De to har vært venner siden de var små, men når morgenen gryr er ingen ting som det en gang var, og begynnelsen på slutten av vennskapet er et faktum.

Det er en både spennende, dristig og etter hvert betent tematikk regissør Patrik Syversen begir seg innpå med denne historien. Her er flust av mer eller mindre lett gjenkjennelige elementer innad i dramaet som de fleste kanskje kan relatere seg til, på både godt og vondt. Slik engasjeres vi nærmest derfor automatisk godt av denne handlingen, mens selve drivkraften gjøres av svært sterke skuespillere i rollene.

(Foto/Copyright: Andreas Johannessen / Arthaus / Pryserfilm)

Marte Germaine Christensen er den mest utadvente, snakkesalige og ikke minst barnslig festglade av venninnene. Silje Storstein studerer og ser derimot fremover, forsøker å holde på et snev av seriøsitet i hverdagen, og liker ikke å feste bort dagene. Marte klarer imidlertid å dra med seg Silje på en dobbel fyllekule ei helg, skjønt altså i god grad mot sin vilje og mest av høflighet, men hva sier du til din beste venninne liksom? Skal man avvise henne, eller? I løpet av døgnet som går møter de også på en gutt på byen som blir med dem hjem på nachspiel. Da eskalerer ubehaget, og det blir tydelig hvordan de to venninnene har vokst fra hverandre.

Manus har Syversen skrevet sammen med Christensen og Storstein, noe som helt sikkert har vært med på å skape både troverdigheten, den gode flyten og overbevisningen i dialogene. Å overvære det mer og mer destruktive vennskapet mellom dem er både sårt og vondt, man skjønner liksom hvor det går hen. Filmatisk kan bilder, tone og stil minne mye om ”Oslo, 31. august”, men Syversen skaper sine egne stemninger også, blant annet med svært lange og troverdige scener som virkelig føles som både one-takes og realistiske. Dialogen flyter altså imponerende, og det å overvære skuespillet er usedvanlig underholdende. Særlig Christensen klarer å få frem utrolig gode stemninger, både de utad, men også det som sliter inni henne. Man kan bli både rørt, sint og frustrert på en og samme gang av å se på henne.

(Foto/Copyright: Andreas Johannessen / Arthaus / Pryserfilm)

Spesielt imponerende er den utviklingen som skjer dette døgnet i Marte, mens også Siljes frustrasjon blir stadig tyngre å svelge. Når Marte blir mer og mer ubehagelig blir også stemningen herlig ubehagelig, sagt på en rar måte, det er som å ta og føle på vibbene i rommet! Et så rikt portrett at to kvinnelige karakterer er heller ikke hverdags, og når til sammen både manus, skuespill, tematikk og nydelige bybilder funker såpass godt, blir det noe ærlig brutalt og realistisk vemodig over hele denne historien. Syversen har virkelig tatt et stort steg, på flere måter, fra sin skrekk-hyllest ”Rovdyr” og frem til dette mer rene menneskedramaet.