"Den utro kvinnen" (La femme infidèle, 1969) - Trøbbel i de beste familier

Med ”La Femme Infidèle” (”Den utro kvinnen”) startet franske Claude Chabrol sin rekke av såkalte studier av voksentematikk, i dette tilfellet blant annet utroskap. I en av hovedrollene sto hans kone Stéphane Audran i rollen som den utro konen hvis mann oppsøker og konfronterer hennes elsker.

Charles Desvallées har nemlig god grunn til å mistenke sin kone for å være utro mot ham. Charles leier en privatdetektiv for å finne ut hvem denne mannen er, og om han i det hele tatt får bekreftet sin mistanke. Og riktig nok, hans kones elsker blir funnet, og Charles oppsøker mannen…

Chabrols skildring av et tilsynelatende vellykket ekteskap i rikdom, velstand og idyll er både medrivende, troverdig og et svært pent stykke drama. Fra første stund føles skuespillet, kjemien og settingen så god og realistisk at man blir sugd inn i historien. Charles, veldig bra spilt av Michel Bouquet, viser en urolig mistenksomhet overfor sin kone, og hans uro fører ham altså til å hyre en privatdetektiv for å skygge kona. Fra starten av lydlegges handlingen av et gjennomgående pianotema som varsler uro, uhygge og at noe ikke er som det skal være. Musikken underbygger slik handlingen og tematikken på en bra måte. Når også Charles altså synes mer og mer urolig overfor hva kona gjør om dagene, ja så starter selve drivkraften i historien å rulle.

Rent filmatisk er det både fascinerende og morsomt å se et tidsbilde av Paris anno 1969, i bylivet, kaféer, spisesteder, biler og klær. Her er selvsagt ingen mobil, pc, eller mye elektronikkbasert hverdag, og man kommuniserer og samhandler på en helt annen måte på denne tiden. Folk røyker og drikker hele tiden, selvsagt også innendørs. Særlig for dem som er gamle nok til å huske en slik tid, men også for oss yngre, blir dette i seg selv nærmest som en egenverdi innen filmen, som et ekstra lag av underholdende retrofascinasjon.

Filmatisk er Chabrol flink til å være tydelig, enkel og lett forståelig. Det er ikke noe innfløkte og kompliserte tråder her, så det å henge med er veldig greit. Denne enkle fortellerstilen oppleves veldig behagelig og grei, men for mange kan det kanskje også være litt med på at man skriker og higer etter mer spenning, brudd og tempoforandringer både innad i historien og i rent filmatiske grep. Sammenlikningen mellom Claude Chabrol og amerikanske Alfred Hitchcock er kjent og veldig berettiget, for begge utforsket menneskelig psykologi, samhandlinger og kriminell natur på en utmerket fengslende måte.

Med der Hitchcock nok var en anelse mer dramaqueen i twister, vendinger og plot, der føles Chabrol i hvert fall i ”La Femme Infidéle” mye mer nedtonet og udramatisk. Det er dog overraskelser her. Måten Charles eksempelvis konfronterer konas elsker på kommer både som utav det blå og gjøres stilfullt overraskende og passende midt i filmen. Ønsker man noe annet enn et slikt rimelig stillfarende thrillerdrama så er kanskje ikke Chabrol den regissøren som vil fenge mest. Fascineres man derimot av en slik realistisk skildring av menneskelig psykologi, oppførsel og handlinger som kan drive oss mennesker, ja da kan Chabrol fort bli en favoritt, selv i dag. Som en introduksjonsfilm til Chabrols filmkatalog kan også denne filmen være svært passende i all sin enkelhet, tematikk og karakteristiske stil.

”La Femme Infidéle” er slik kanskje ikke verdens mest spennende tematikk og historie, men den skildres godt og troverdig i sin voksne handling som nok vil være interessant for det tiltenkte voksne publikum. Som studie av menneskelig voksen psykologi er den i hvert fall en svært solid film, med interessante observasjoner hvordan vi mennesker sjonglerer følelser med hverandre, med lidenskap, kjærlighet, sjalusi og ondskap, av og til i alle tenkelige og utenkelige retninger.