"Ravenous" (1999) - Overraskende kannibalhumor

Under den mexicansk-amerikanske krigen på midten av 1800-tallet blir kaptein John Boyd sendt opp i fjellene til Fort Spencer, en avsidesliggende leir hvor en liten gjeng med raringer holder fortet. En kveld ankommer en nedfrosset skotsk mann ved navn Colquhoun. Mannen kommer etter hvert til hektene og forteller en grufull historie om gjengen hans som et annet sted oppe i fjellene ble tvunget til å spise hverandre for å overleve. Mannskapet ved leieren blir med skotten tilbake for å hjelpe eventuelle overlevende, men blir møtt med flere overraskelser!

Regissør Antonia Bird har for det meste jobbet med tv, både før og etter denne lille godbiten av en raringfilm. I 1999 regisserte hun dog altså Guy Pearce, Robert Carlyle, David Arquette med flere i en film som tidvis effektivt blander klare gjenkjennende genre som komedie, skrekk, splatter og survival-estetikk og tematikk. Ikke så rent ulikt fjorårets skrekkbombe i ”Bone Tomahawk”, spinner historien rundt en gruppe mennesker som i et øde og brutalt fjellandskap må kjempe seg mot en destinasjon hvor kannibaler er hva de møter. Men, der ”Bone Tomahawk” er mer rendyrket som gravalvorlig mørkt og etter hvert sjokkerende drama, der er ”Ravenous” mer gjennomført komedie og gjør bruk av en stor porsjon sort humor.

”Pingla” John Boyd

John Boyd, i Pearces skikkelse, blir altså en del av en gjeng litt merkelige karer, i alt fra militære og uniformerte soldater, til to lokale indianere som hjelper til på stedet. En gjeng på 6 mann legger så ut på en lang ferd igjennom skog, mark og fjell mot denne hulen hvor skotten Colquhoun leder dem til. Hva som skjuler seg inne i grotten skal ikke røpes her, men at et par overraskelser skjer er ikke noe å holde tilbake.

Boyd som karakter er en beskjeden, rolig og egentlig veldig antitypisk amerikansk soldat. Det er nemlig ikke direkte typisk at en mannlig hovedrolle, som militær soldat, blir fremstilt slik som Boyd. Han er for det første overført til denne øde utposten fordi han viste seg å feige ut under et tidligere slag, han spilte død i stedet for å kjempe, og slik ble regnet som en feiging. Her oppe på fjellet fortsetter han for så vidt også denne typen væremåte, blant annet ved å høflig underlegge seg sine overordnede, ligge litt i skyggen, og tar aldri kommandoen, selv om han ikke er enig i ting som blir sagt eller gjort. Også i forbindelse med mat, igjennom hele filmen, ser vi at Boyd er svært skeptisk og matfeig, i de fleste tilfeller til kjøtt. Kanskje ikke så rart dette, for opplevelser fra krigen har naturlig nok gjort ham skeptisk til, eh… blodig kjøttmat, for å si det slik. Ekstra ekstremt blir det jo også når menneskekjøtt etter hvert blir å stå på menyen… Til slutt står Boyd overfor voldsomt vanskelige valg, og hva han velger å gjøre får etterspill på flere måter.

Morsom og rar historie

Som historie er ”Ravenous” ganske så morsomt lagt opp. Det er vanskelig å skjønne hva som venter, og flere uforutsette ting inntreffer som gjør filmen rimelig underholdende. Det er likevel først og fremst den mørke humoren som glitrer mest og best, og filmen får slik en lettere og langt mer frydefull helhet enn først kanskje antatt. Musikken er noe som også er med på å understreke humoren her, for flere steder brukes et herlig og særegent musikkspor, inkludert hillbilly-aktig banjomusikk som understreker mye av det primitive og landlige med filmen. Flotte locations med dramatiske fjell, skog, elv, med mer, setter en herlig setting for handlingen.

Tilbake til nevnte ”Bone Tomahawk”, er det imidlertid enkelt å se klare forskjeller på denne og ”Ravenous”. Det mest tydelige er selvsagt bruken av humor, en humor som spiller mye på blod, gore og kannibaltematikken. Førstnevnte er her langt mørkere, og følelsen av steinhard realisme henger tungt over filmen.

Det er videre særlig i filmspråket, regien og i filmatiske grep at filmene føles å skille seg mest i kvalitet. Der Antonia Bird velger å gjøre en mye mer kjapp og tradisjonell narrativt utviklende fortelling, der har ”Bone Tomahawk”-regissør S.Craig Zahler en mye mer langsom utvikling av historien, og venter ikke minst helt til slutt med å slippe sjokkene løs. Den mer tradisjonelle krydringen av spenning, iblandet all denne humoren, tar derfor fort brodden av eventuell virkelig spenning i ”Ravenous”. Når så katten er utav sekken i dennes historie, ja så får vi en lang sluttdel som faller både i spenning, humor og vidd, den er lang, tung og seriøs i sin slitsomme kamp mellom sentrale personer som føles å bare drøye ut. Slutten dabber ut som en treig, lang og nokså uspennende del, mens ”Bone…” gjør motsatt, slutter med et smell i spenning og overraskende angstfylt stemning. Forenklet sagt kan man si at ”Ravenous” er lettere, morsommere og generelt enklere på alle sett, mens ”Bone Tomahawk” er tyngre, langsommere, men har en langt mer eksplosiv sjokkerende sluttdel. Spenningen og interessen i Bird sin film falmer slik jo lengre man kommer uti filmen, og derav dens begrensninger på mange måter.

Men, bare for å ha sagt det klart, så er også ”Ravenous” veldig fornøyelig i store deler av filmen. Ikke minst så er den veldig ekkel, blodig og fæl i mange scener, spesielt i omgang med ”matspising” altså. ”Ravenous” blir nok en film som kanskje gjør mest inntrykk jo mindre liknende filmer man har sett før, og til å være fra 1999 var den nok derfor langt bedre og ”ny” for sin tid enn den føles som i dag. Man sitter rett og slett ikke igjen med samme kraft og opplevelse som etter å ha sett det liknende men mer realistiske og fæle kannibalsjokket ”Bone Tomahawk”. Liker man uansett litt friske, uforutsette, morsomme og blodige filmer, ja så kan ”Ravenous” absolutt være godt fornøyelig fremdeles.