"Room" (2015) - Hvordan lage et perfekt drama!
Den fem år gamle gutten Jack har levd hele sitt korte liv bak lukkede dører sammen med moren. Da hun var tenåring ble hun kidnappet av en mann som siden har holdt henne fanget i et lite rom hvor hun senere også fikk Jack. Etter mange år i fangenskap lykkes det Jack og henne å unnslippe, men verden utenfor er heller ikke på langt nær helt problemfritt.
(Photo/Copyright: United International Pictures)
”Room” er basert på boken med samme navn av Emma Donoghue, med Lenny Abrahamson som regissør. Denne relativt ukjente karen har med denne filmen virkelig gjort seg bemerket og kjent, for hvilken regi! Alt synes å stemme i dette menneskedramaet, et portrett hovedsakelig om en mor og forholdet hennes til sin sønn Jack som altså aldri har opplevd verden utenfor et lite rom.
Prinsippet høres i utgangspunktet helt utrolig ut, men allerede i filmens første del som foregår i dette rommet, skapes et bilde av en mor og en sønn, og deres miljø, forhold og hverdag der inne som virkelig trollbinder og fascinerer. Med enkle men effektive grep overbeviser Abrahamson oss om denne virkeligheten. Tanker til virkelighets saker om jenter som har blitt holdt fanget i en kjeller kommer strømmende på!
(Photo/Copyright: United International Pictures)
Skuespillet av Brie Larson i hovedrollen er strålende, noe hun også er Oscar-nominert for. Dessverre deles det ikke ut noe Oscar til barneskuespillere, for det er nemlig lille Jacob Trembley i rollen som Jack som likevel mest stjeler showet! Det er ytterst sjeldent å se en slik barnerolle, en prestasjon og troverdighet som dette. Trolig har dette mye å gjøre med at man som så liten ikke spiller skuespill, i hvert fall ikke på samme måte som det vi voksne gjør, og dermed tilføres en troverdig realisme som bare blir sykt ekte. Kjemien mellom Larson og Trembley er også overbevisende, men Jacks karakter er helt uforglemmelig, og etter hvert også hjerteskjærende emosjonelt og naturlig formidlet!
En annen ting som hjelper ”Room” svært godt til å bli det sterke menneskedramaet og historien den er blitt, er det ypperlige manuset av Emma Donoghue, som altså også er forfatteren av boken. I alt fra observasjoner rundt deres tilværelse, via konversasjonen mellom mor og sønn, til måten Jack snakker på, vitner om store kunnskaper om barn og overbevisning i psykologien og tenkemåten rundt hvordan barn tenker, snakker og resonerer. Om man skal pirke litt her, så er det fristende å påpeke en mulig rømningsmåte for våre venner, men slik filmen fremstiller forholdene deres i dette rommet blir ikke dette noe voldsomt irriterende element likevel, heldigvis.
(Photo/Copyright: United International Pictures)
Historien om Jack og moren er i seg selv såpass spesiell og oppsiktsvekkende at det er smått utrolig at det funker så godt som det gjør her. Knagger som manus, skuespill og realisme, både under og etter de slipper ut fra fangenskapet, bare må sitte som et skudd for at hele historien skal føles troverdig, noe det altså også gjør. Det er veldig dristig å ta fatt på et slikt drama filmatisk! Etter hvert blir historien også svært spennende og nervepirrende, mens følelsene fort ligger tykt utpå oss helt til slutt. ”Room” besitter en svært høy grad av troverdighet, nerve og emosjonell tyngde, uten å falle i noe følelsesmessig suppe eller lettvintheter. Balansegangen og tilbakeholdenheten er strålende fordelt her, og filmen føles rett og slett som en oppvisning i hvordan man lager og gjør et perfekt medrivende drama!