"Don't Torture a Duckling" (1972) - En av Fulcis beste og mest minneverdige!

I en liten tilsynelatende idyllisk italiensk fjellandsby forsvinner unge gutter for så å bli funnet drept. En journalist undersøker selv saken, mens store politistyrker også jobber på spreng for å finne den brutale barnemorderen.

Med ”Don’t Torture a Duckling” ertet regissør Lucio Fulci igjen på seg kirke, stat og hjemlandet Italia. Det var nemlig ikke første gang at hans krasse kritikk og politiske budskap i sine filmer ble tatt tungt og kritisert. Likevel kom altså denne filmen som i stor grad også er preget av en tydelig kontroversiell historie som skildret blant annet den katolske kirken, politiarbeid, den generelle mannen i gatas skepsis, sinne og evne til forhåndsdømming og lynsj

Hvem er barnemorderen?!

Handlingen spinner altså rundt forsvinningen av barn. Filmen åpner med vakre bilder av italiensk fjell- og skogslandskap, brutalt brutt med en diger motorvei som er lagt igjennom landskapet. Allerede her aner man at Fulci ønsker å si noe om det modernes inntog i både natur og lokalsamfunn, samt i den økonomiske ujevnheten mellom Italias nord og sør. En gjeng med tre gutter i 10-12-årsladeren spionerer på to voksne par som møtes i ei avsidesliggende hytte, tydeligvs for å kose seg. Samtidig klippes det inn en scene av en person som stikker nåler i det som kan se ut som tre små voodoodukker. Denne spennende kontrasten er fra starten av umiddelbart med på å pirre øyet som ser. Legg til bilder av en dame som graver opp skjellettet av et barnelik, ja så har Fulci klart å gjøre i hvert fall undertegnede nysgjerrig på mer!

Noen jakter altså på unge gutter, og motivet og gjerningspersonen er som vanlig skjult og i starten utydelig. I denne giallo-aktige historien fra Fulci styrer han godt unna sine mer voldsomme, unaturlige og blodige vaner som eksempelvis zombier og splatterelementer. Historien virker langt mer gjennomarbeidet enn det som ofte er med slike ”lettbeinte” morder-gialloer, mens de nevnte kritiske sidene er overhengende tydelige, men ikke på en plagsomt eller irriterende måte, mer som tankevekkende og bidragende til å gi filmen og historien en imponerende tyngde!

Etter at den første gutten forsvinner, blir den lokale tullingen i karakteren Barra arrestert i forsøk på å presse penger utav foreldrene etter å ha kidnappet sønnen deres. Det viser seg fort at gutten imidlertid var død allerede før Barra fant ham, men at han bare forsøkte å utnytte situasjonen ved å kreve løsepenger. Jakten på den egentlige morderen fortsetter dermed og flere mer eller mindre mistenkte skildres til oss seere. En annen lokal sær person i en selvutnevnt heks pekes etter hvert ut som mistenkelig og rar, mens også hennes onkel er kjent som stedets raring og "trollmann". En annen kvinne som tidligere er narkodømt vies heller ikke mye godord fra den lokale befolkningen, og sammen er de alle i blant personene som kan virke å stå bak både det ene og det andre i byen.

Stemningsfull og miljørik!

Er det noe denne filmen virkelig er rik og fascinerende full av, så må det være på miljøskildringer, karakterer og typetegninger. Ved å skildre denne guttegjengen i starten så klarer man å bygge opp en viss emosjonell tilknytning til dem, noe som videre skaper inntrykk når de blir drept, en etter en. Denne etter hvert triste, alvorlige og grimme stemningen på stedet tilfører hele filmen en vekt og et engasjement i oss som nesten er sjeldent å se i en slik type film. Slik sett må Fulci sies å ha truffet svært godt med sin tydelige agenda om å engasjere, kritisere og vekke følelser rundt spesifikke sider ved samfunnet.

Det er videre tydelig at hele lokalsamfunnet og stedet er svært godt tilrettelagt for filminnspillingen her, og prosjektet er slik både godt forberedt og gjennomført. Flere store scener med en mengde politistyrker involvert tilfører filmen noe av denne gode storheten, mens også øvrig locationperler og kulturelle særegenheter er brukt og skaper en egenverdi innen underholdningsverdien.

Det er ikke så ofte at kvinner dessuten blir mistenkeliggjort i så stor grad som i denne filmen. De to nevnte kvinnekarakterene, i tillegg også til prestens mor, er alle karakterer man bør ha et ekstra øye med for ikke å utelukke helt. Samtidig er selve saken med drapene på barn med på å også skille filmen enda mer ut. Det blir liksom både noe ekstra sårbart, betent og vondt når det er barn som drepes, selv om Fulci forståelig nok unngår de verste scenene rundt volden og drapene på dem.

”Don’t torture a duckling” er i det hele tatt en ganske så lite voldsom film, både til giallo og Fulci å være. Enkelte lengre skildringer av kroppsskader er ubehagelige og overvære, men dette føles på ingen måte voldsspekulerende eller forherligende, bare realistisk og støttende rundt budskapet og kraften i scenene. Fulci filmer det hele med godt variert kameraarbeid, bevegelser og tidvis knakende gode utsnitt av både natur, location, karakterer og overraskende plutselige vendinger!

Fulcis beste?

”Don’t torture a duckling” er som giallo- og spenningsfilm altså overraskende rikholdig og god. Fulcis skildring av et kaldt, tidvis nådeløst samfunn, mennesker og utspekulerte handlinger i flere ledd, skildres på en så god variert og troverdig måte at filmen må være blant Fulcis aller beste på flere måter. Til å være en ’whodunnit’- og drapshistorie er den nok litt lite spennende, skummel og creepy til å virkelig bli en klassiker på dette punktet, men den øvrige kvaliteten hever den uansett opp til et svært anbefalt nivå, enten man elsker giallo og/eller italiensk retrospenning generelt. Til slutt sitter man igjen med en egentlig litt vond, sår historie, om et sted og en tid som er retrogammel lagt til 70-tallet, men likevel kunne foregått så absolutt nærmest hvor som helst, og når som helst. Legg til et velfungerende drapsmysterium, hvor slutten på mange måter både er tilfredsstillende, herlig kritisk OG spennende, ja så blir helhetspakken veldig bra! Filmen føles veldig gjennomarbeidet, har gode skuespillere i de sentrale rollene, inkludert Florinda Bolkan som Fulci brukte i flere av sine filmer. Filmen er spekket med elementer som er langt over hva man kan forvente av generell giallo. Alt funker liksom godt i denne blandingen, den gjør inntrykk og sitter i deg lenge etter at det siste bildet er gått i svart. Forhåpentligvis er dette en film som stadig flere og flere vil oppdage, for det fortjener den virkelig!