top of page

"Hunden fra Baskerville" ("The Hound of the Baskervilles, 1939) - Sterk start for She

Den kjente Arthur Conan Doyle-klassikeren ”The Hound of the Baskervilles” er den første filmen ut i denne filmserien produsert med Basil Rathbone i hovedrollen som detektiv Holmes. Historien om den mannevonde monsterhunden er en av tidenes mest kjente krimmysterier og innehar mange elementer innen spenningsgenren, i alt fra et klassisk ’who dunnit’-mysterium, via enkeltkarakterers spennende personlighet, til noe i nærheten av monstrøs mini-sci-fi! Det vil si, i hvert fall er boken om hunden fra Baskerville slik, med store, voldsomme og heftige skildringer av hva som foregår ute på disse viddene om natten. Denne filmversjonen av Sidney Lanfield er ikke fullt så voldsom, men den har likevel flust med sjarmerende trekk som kan bergta oss.

Handlingen spinner rundt en gammel legende om hunden fra Baskerville, en demonisk hund som først drepte Sir Hugo Baskerville for flere hundre år siden. I all ettertid skal legenden ha det til at hunden vanker i området og vokter markende rundt Baskerville-gården i Devonshire. Sherlock Holmes og Dr. Watson blir kontaktet av en kjenning av dagens eier av Baskerville-gården. Han er bekymret for at eierens tilbakekomst til gården vil resultere i nok et Baskerville-dødsfall, da legenden om hunden sier at alle i denne slekten vil bli drept av monsterhunden. Holmes avføyer historien om hunden som eventyr i første omgang, men når gårdeierens onkel en dag blir funnet død, kan det se ut som at han rett og slett kan ha dødd av skrekk! Store hundespor blir nemlig funnet rundt åstedet, og stadig hundeuling kan høres ute på heden om kveldene og natten. Kan det likevel altså være noe i legenden om denne Baskerville-hunden?!

Kjapp og effektiv

Noe av det første som slår en med denne filmatiseringen er hvor kjapp og kort filmen er i både enkeltscener og som helhet. Med sine vel 1 time og 15 minutter går det relativt fort fremover. Tagninger og enkeltscener er altså kjappe og effektive, replikker avleveres og scenene kuttes med en gang, som regel. Det er noe både tydelig gammeldags og befriende effektivt over dette. Gammeldags selvsagt siden filmspråket i dag ser litt annerledes ut, eksempelvis i mye mer varierte overganger mellom scener, inkluderte overfadinger og lydbroer. Her er det altså mer vanlig med rene klipp, og lydbildet likeså. Følelsen av filmet teater blir derfor påtrengende, kanskje vel så mye som at vi ser en film.

Filmet teater er også noe som slår en i forhold til kullissene og i scenografien. De gamle studiofilmene var veldig preget av dette, noe som også viser igjen i denne filmen. Likevel er det mye bra gjort her innen stemningssetting, dybdemekanismer i kulissene, samt i godt flytende overganger mellom de nevnte mer grove avbrutte og klippede scenene. Tilfellene hvor man ferdes over fjellet og markene er for eksempel fascinerende godt gjort, og det kan være vanskelig å se om det nettopp er kulisser dette her, eller ekte location utendørs. Når filmen i tillegg er i sort/hvitt, ja så blir det ekstra vanskelig å se hva som er ekte natur eller ikke.

Det effektive tempoet gjør selvsagt dermed også at det blir lite tid til kjedsommelig dialog eller langdrøye scener her, nei her jobbes det effektivt mot sakens kjerne og Lanfields regi oppleves slik både presis og god i gjengivelsen av selve historien basert på boka. Det føles særlig tilfredsstillende når nettopp et slik krimmysterium er såpass rent og tydelig, da man ofte har mer enn nok med å holde styr på personer, motiv, stedsnavn, tidspunkter, og liknende, og det å kunne henge med selv for å løse mysteriet er alltid en stor egenverdi innen krim og spenning, noe denne filmen nettopp føles å innby til på en herlig måte!

Rathbone og Bruce er stødige i en variert historie

En annen ting som nok også hjelper godt på både tydeligheten, uttrykket og underholdningen er hvor godt tegnet, spilt og fremstilt Holmes og Dr.Watson er i skikkelsene av Basil Rathbone og Nigel Bruce. Førstnevnte er klarrøstet, bestemt, tydelig autoritær og med stoisk smarthet og selvtillit, noe som passer en dyktig detektiv godt selvsagt. Hans partner i Dr. Watson er mye det motsatte, i hvert fall mer skeptisk, usikker, smått rotete og langt mindre perfeksjonistisk. Sammen blir dette krutt og kanskje ikke så rart, ulikheter tiltrekker jo som kjent hverandre.

Som historie og krim er ”Hunden fra Baskerville” spekket med gode og smarte grep. Conan Doyle har tydeligvis storkost seg og blomstret når han skrev dette verket, for fortellingen innehar alt fra dristige men akk så fascinerende spenningselementer, til noe nærmere ren skrekk og monstrøs fantasi. Hvordan hele mysteriet utarter seg skal ikke røpes her, men måten ting blandes og veves inn i hverandre på er nok svært mye av suksessen i hvordan denne klassikeren har sugd til seg oppmerksomhet fra første stund. Her har vi altså en grunnhistorie om et dødsfall som i utgangspunktet ser ut til å være et vanlig hjertestoppdødsfall. Likevel bygger den bakenforliggende legenden om monsterhunden opp under den stadig voksende mistanken om uklarheter rundt dødsfallet. I klassisk krimånd tilføres nye hendelser og spor som gjør at folk ikke kan lukke øynene for det som skjer men heller blir tvunget til å grave i mystikken. Så tilsettes ytterligere sterke virkemidler som for eksempel spiritisme og en spøkelsesseanse, samt forsterkninger rundt at den truende digre drapshunden synes å befinne seg i området. Til sammen får vi servert et så rikholdig krimmysterium at historien nærmest går dagens ville krimhistorier en høy gang!

En svært god åpnings- og introduksjonsfilm

Rent filmatisk er denne filmen selvsagt veldig mild i hva effekter, tekniske og billedlige kvaliteter angår. Skal man tillate seg å bli litt skuffet, ja så ligger det særlig i måten selve hunden fremstilles på. Der altså boka skildrer en voldsomt frådende hund, med rødglødende øyne og hvor fråden og røyken står ut av gapet og kjeften på den, ja der har man i filmen ”bare” brukt en vanlig rottweilerhund, en rase som langt i fra er den største eller mest skremmende hunderasen. Slik stiller man seg jo spørsmål om det rett og slett var tilgangen til trente Hollywood-hunder som avgjorde dette valget, eller om man eventuelt også en stund vurderte å lage en større, mer skremmende mekanisk og falsk hund?

Likevel er det utvilsomt mye bra i alt fra lys og skyggebruk her, via de nevnte kulissene/scenografien, til den effektive regien til Sidney Lanfield. Herlige rikholdige stemninger fyller derfor denne filmen som videre ikke er vanskelig å skjønne at ble så populær i ettertid at Rathbone og Bruce endte opp med altså 13 etterfølgende filmer. Som historisk gjengivelse av både Conan Doyles historie om Baskerville, samt som filmatisk tidsbilde, forblir derfor dette en riktig så herlig godbit for dem som måtte like både god, gammeldags (britisk) krim og sort/hvitt-film. Som åpningsfilm i Sherlock-franchisen er den i hvert fall en solid start som gjør at man bare vil se mer av Rathbone og Bruce som detektivpar. Hvorvidt de etterfølgende filmene blir like medrivende gjenstår å se.

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page