"How to Get Away with Murder" - Annalise Keating: en tilsynelatende steinhard ”puppetmaste

(Denne serieanmeldelsen er opprinnelig publisert igjennom filmbloggen Karakterblikk.no til Stian Buhagen.)

Rettssalsdramaet har lange tradisjoner innen tv-historien og evner ofte svært godt å gripe om oss. Først og fremst gjøres dette gjennom å skildre menneskeskjebner og videre fordele skyld og uskyld med underholdende grep, vendinger og dramaturgiske berg-og-dal-baner. Tv-serien How to get away with murder er intet unntak og smører også enda mer tykt på, både i forhold til å skildre rettssalens miljø og gang, samt særlig i takt og tone bak kulissene.

Mentor Keating

Skuespiller Viola Davis ble for alvor kjent etter sine to Oscar-nominerte roller i Doubt (2008) og The Help (2011). Hennes karakter i How to get away with murder er Annalise Keating, en jussprofessor og forsvarsadvokat ved et universitet. Her underviser hun et nytt kull med jusstudenter. Allerede fra starten av gjør hun det klart at hun har som intensjon å få med seg studentene på å hjelpe henne med argument- og forarbeid til sine stadige rettssaker. De som står frem som mest ivrig og dyktigst av studentene får bli med og overvære, samt delta i konkrete saker. Hun velger seg ut fem studenter. Allerede her knekker seriens troverdighet rimelig godt sammen, for å dra inn studenter i virkelighetens rettssaler er vel strengt tatt ikke noe vanlig prosedyre. Likevel, her må man sluke seriens premisser allerede fra første episode av, og man skjønner slik i det minste sånn cirka hvor denne seriens landskap og stil vil legge seg, helt fra start av.

De fem studentene er en real fargerik blanding med unge lovende, engasjerte og nysgjerrige mennesker i tidlig tyveårene. De fungerer nærmest som en supergruppe, og er selvsagt (siden de er med i en amerikansk ”smart” tv-serie) fremstilt nærmest overintelligente. De rekker alltid å få tak i et helt avgjørende bevis, eller liknende beleilige hjelpemidler. Disse unge lovende manipulerer seg ofte frem til utvikling i sakene de jobber med, begår alt i fra milde til alvorlige lovbrudd, samt selvsagt også i tillegg ser fantastisk pene ut rent utseendemessig. En kan si mye negativt om slike fremstillinger generelt innen amerikansk tv, men at de slik også utvilsomt fungerer som forbilder og representerer hard jobbing og iherdig innsats er tydelig, samme hvor urealistiske disse blir tegnet. Hovedpersonene er slik fastsatt og selvsagt også såpass forskjellige at ”alle” blant publikum skal klare å finne sin(e) favoritt(er) til å bli opphengt og engasjert i, noe som også er viktig i pilotepisoden.

Som deres mentor står altså Annalise som igjennom sitt eget advokatfirma samarbeider tett med disse studenten og andre aktuelle involverte i sakene sine. Hun er på mange måter også deres forbilde og ledestjerne. Når hun også etter hvert selv viser svakheter og brister, ja da åpner dette serien opp for veldig mye spennende. I det store og hele er hun særlig i sesongens første halvdel tilsynelatende beinhard, urokkelig og har en aura, respekt og utstråling som det lukter svidd av! Det er ikke vanskelig å skjønne hennes posisjon innen jobben, miljøet og i kretser når vi ser henne fremstilt slik, og hennes studenter føyer seg lett pliktoppfyllende for henne. Men, etter hvert skjer det så mye utrolig, urovekkende og sentralt, at selv Annalise får flere skudd for baugen.

Broket bakgrunn

Nå begynner vi virkelig å kjenne henne litt bedre, for ikke bare som advokat, men også som privatperson, er hun aldri redd for å ta i bruk råe, stygge, og til tider brutale grep for å få det som hun vil. Men hvorfor er hun slik? Hvorfor er hun så kynisk og kald? Svaret er minst todelt: Hun har selv en bakgrunn og barndom som har satt sitt absolutte preg på hennes uavhengighet og harde ytre. Hennes yrke krever og har dessuten formet henne som kynisk og gitt henne evnen til ikke å se for emosjonelt på sakene og personene som rammes. Kanskje må man også være slik som advokat. I et større perspektiv er disse egenskapene, handlingene og de brutale avgjørelsene som fører til handlingene, resultat av noe så enkelt og brutalt som det å overleve, spis eller bli spist. Igjen kan vi tolke henne ut i fra det hun til stadighet sier til sine studenter, nemlig at i rettssalen er det ikke viktig hvem som egentlig er skyldig eller uskyldig, det handler om å finne argumenter og bevis for den du konkret representerer og for å vinne saken. Og nettopp i dette ligger det så mye destruktiv, kjølig, rå og brutal tankegang at det ikke er vanskelig å skjønne hvis dette også smitter over på enkeltmennesket og personen Annalise også privat.

Men bevares… hun har også sine mykere sider. I sesongens andre halvdel skjer det som sagt så mye konkret innen hovedsaken, i bisaker, samt for henne privat, at stadige sammenbrudd og følelsesmessige svingninger forekommer. Her får endelig Davis vist hvor inderlig og dyktig hun er som skuespiller, mens også de forholdsvis glatte studentene får kjørt seg litt. Når hun mot slutten av sesongen virkelig går i dvale for en lengre periode, ser vi henne mens moren kommer på besøk. Da blir Annalise noe helt annet enn den beinharde forsvarsadvokaten, hun går tilbake til barndommen, og slik er vi endelig overbevist om at også hun har ekte følelser og antenner i behold, om enn så lenge.

Annalise er puppetmasteren, men også selv sårbar

Som tv-serie er How to… audiovisuelt veldig kjapt klippet og sammensatt, i bilder og enkeltscener som fort hopper over i noe annet, i stadige flashbacks og gjentatte tilbakeblikk til selve hovedsaken rundt hovedpersonene. Det er nemlig en helt konkret sak som ligger i bunn og går igjen her, og som involverer både Annalise, assistentene hennes, studentene, med flere. Denne saken ruller og går igjennom hele sesongen, mens nye bisaker vekslende fungerer i for- eller bakgrunnen. Dialog, manus og hint for øvrig foregår derfor også like kjapt og man skal henge godt med for ikke å gå glipp av noe. Bruken av disse tilbakeblikkene, samt også motsatt i frampekene, skaper forventninger og spenning som gjør oss som seere forhåpentligvis hekta på å ville henge med. Men der eldre rettssalsdramaer ofte har fokusert mye på enkeltsaker og gangen i disse inne i rettslokalene, kjører How to… ekstra hardt på menneskene og arbeidet bak forsvaret i saken og utenfor rettslokalene. En frisk skildring av samtlige av studentene, i tillegg til Annalise og hennes to voksne sekretærer og hjelpere, skaper mange tråder og linjer hvor nærmest alle som ser serien som nevnt altså lett kan finne en eller flere å engasjeres med. Sjefen selv står imidlertid alltid i sentrum og nesten alt dreier seg rundt henne, på en mer eller mindre direkte måte. I tillegg skjer det ting som vi ikke aner om det faktisk er Annalise som styrer i kulissene og har en finger med i spillet rundt, noe som er et ytterligere engasjerende grep i serien.

Rent personlig er Annalise til syvende og sist altså selv ikke bare skjønnheten, perfeksjonisten og dydsmønsteret, verken fysisk eller mentalt. Hun skildres blant annet i flere scener hvor hun tørker av seg sminken, tar av seg parykken, klær, med mer, og dermed også fasaden og masken. Bak ser vi en mer sårbar og sliten dame enn mange folk rundt henne noen gang får se. Grunnet sitt haltende forhold til mannen, samt at de selv aldri har fått barn, fungerer også tydeligvis studentene hennes som noen slags barnesubstitutt, noe vi kanskje særlig ser i måten hun behandler og stoler på studenten Wes Gibbins (Alfred Enoch), gruppas tilsynelatende ”svakeste” og minst sterke student.

En nødvendig og viktig tv-serie

Dette er en serie som helt bevisst tydeligvis har satt seg fore å besette mange av de sentrale rollene av afroamerikanske ikke hvite skuespillere, samt kvinner i mange ledende ledd og stillinger. Seriens produsent og skaper Shonda Rhimes er selv afroamerikansk, og står også bak samtidige suksesser som Grey’s Atonomy og Scandal, to serier som sammen med How to… går for tv-selskapet ABC. Viola Davis er to ganger Golden Globe-nominert for rollen og vant Emmy for karakteren Keating i fjor høst. Fra scenen ytret hun sin glødende tale mot industrien om at hun og andre fargede skuespillere ikke kan vinne filmpriser med mindre de faktisk blir gitt sjansen til det ved å bli tildelt roller. Kritikken mot dårlig casting av fargede skuespillere, ikke bare innen film men også innen tv-serier, var et viktig poeng for Davis å få frem!

Med også flere fargede, samt kvinner, i mange av de sentrale hoved- og birollene i How to…, inkludert også homofile karakterer, krydres persongalleriet ytterligere med et godt tverrsnitt av varierte personligheter. At dette gjør svært godt for både bransjen, stereotypier og ikke minst for publikum er udiskutabelt, og How to get away with murder blir slik en langt viktigere tv-serie enn hva man kanskje tenker ved første øyekast.

Ironisk nok forblir det likevel også mye stereotypisk på andre områder i serien. De nevnte vakre, vellykkede og «perfekte» studentene er allerede nevnt. Annalises mann, Sam (Tom Verica), fremstilles og mistenkes dessuten hele sesongen igjennom som stereotypisk hvit utro mann, som voldelig, ustabil, og derfor farlig. Her tenker man fort at det kunne vært interessant med en vri, også rundt ham, og den som ser sesongen får kanskje se om dette blir tilfellet eller ikke.

Som serie er How to… erkeamerikansk i veldig mye; tempo, overfladiskhet, overdrivelser og lite troverdige skildringer, i karakterers oppførsel, og i måten rettssystemet aldri i livet funker i praksis. Også i de øvrige nevnte handlingene, grepene og i moralen rundt sakene, oser dette klassisk amerikansk overdrivelse. Likevel er det jo svært trolig at det også foregår svært mye grums man ikke vet om i virkeligheten. Den utrolige men liknende og virkelige rettsgangen dokumentert i Netflix-suksessen Making a Murderer er jo nettopp et kroneksempel på noe slikt. Som to tv-serier som kom samme år (2015), er det unektelig interessant og fascinerende å påpeke dette! Der den ene altså er ren fiksjon og overdrivelse av både det amerikanske rettsystemet og mer eller mindre tragisk praksis innad der (How to…), mot den faktisk minst like syke saken i rettsgangen mot Steven Avery (Making a Murderer). Tenker man på dette, blir slik fascinasjonen over How to… virkelig ekte, medrivende og svært underholdende fordi man skjønner at noe liknende sikkert skjer stadig vekk også i virkeligheten.

I blant denne seriens mange særegne grep og kjennetegn, ser vi også at man har lagt selve spenningstoppen i hovedmysteriet allerede til episode 10 av de 15 episodene i første sesong. Mot slutten kommer det dog nye spørsmål til, og en klassisk «cliffhanger» flesker til, sånn bare for å få oss til å skrike i skrekkblandet frustrasjonsfryd etter en ny sesong. Denne er allerede halvveis vist i USA, og kommer forhåpentligvis snart til Netflix.

Oppsummert

Med sin flersidige, kreative og mangefasetterte måte å tilnærme seg sine saker på, er Annalise ikke den skinnhellige, perfekte eller uskyldsrene forsvareren vi har sett så alt for mange ganger før, eller slik vi gjerne ønsker å tro at moralske og skikkelige forsvarere er i virkeligheten. Slik sett må Annalise Keating kunne betegnes som en haltende mentor, også bokstavlig talt, i den karakteristiske måten hun går på i høyhælte sko. Hvorvidt dette også er et bilde på at det ligger en sårhet og ”haltende” kvinne bak den harde fasaden, vites ikke, men muligheten for denne tolkningen ligger der absolutt. Ikke minst befinner hun seg i et univers som inneholder så mange over the top-hendelser, twister, vendinger og sjokk i ett sett, at hun slik kanskje ikke selv blir så voldsomt haltende likevel når man ser hvor mye hun gjennomgår men likevel klarer seg igjennom stadige hindre.

Selv om Annalise viser stadige små og større tegn til å bryte sammen, klarer hun altså alltid å hente krefter igjen og komme seg ut av kniper som en utbrytersk kameleon! Som en løk med flere lag skrelles hun frem for oss og vi kan aldri vite hvor vi har henne, sånn egentlig, og derav mye av seriens spenning og usikkerhet for oss seere. Av disse grunner, samt i sitt mangesidige skuespill, forblir Viola Davis i denne rollen knakende underholdende og enkel å bli engasjert i. Hun representerer så mange motstridende følelser, meninger og moralske aspekter at man umulig ikke kan bli engasjert i henne som person, hennes avgjørelser og handlinger, samt også i hennes studenter og medhjelpere. Med andre ord, en genialt effektiv pakke av underholdning som aldri blir kjedelig selv om virkelighetsskildringene tidvis dras veldig langt ut. På den andre siden vet vi jo alle at nettopp virkeligheten alltid overgår fiksjonen, og med dette i bakhodet blir sannelig How to get away with murder enda mer skremmende og underholdende. Det vil absolutt være flust av mennesker som ikke vil like en såpass, glatt, overdrevet, urealistisk og erkeamerikansk serie som dette, men takket være Davis sin mektige tilstedeværelse i denne serien er det langt enklere for også oss litt skeptiske til å like dette, i hvert fall som rå underholdning. Om ikke annet er Davis sin innsats med på å skildre en såpass sjelden og sentral sterk farget kvinnekarakter at hun faktisk er med på å skrive sjelden tv-historie med dette portrettet. Ganske så imponerende og fascinerende bare dét!