"Bone Tomahawk" (2015) - Western extreme!

Av og til kommer det filmer, selv fra USA, som er produsert av mindre selskaper enn de store studioene, gjerne også ofte samarbeidsprosjekter mellom flere land. ”Bone Tomahawk” er et slikt prosjekt. Det er nok likevel ikke produsentene, men manusforfatteren og regissør som utvilsomt mest har bidratt til å gjøre dette til en rimelig spesiell filmopplevelse.

Bare for å ha sagt det med én gang, ”Bone Tomahawk” er ikke den mest utpregede grøsseren eller skrekkrullen, likevel klarer den mot slutten å frembringe frysninger på ryggen, av helt konkrete grunner. Før vi kommer helt dit skal vi imidlertid igjennom en lang innledende reise og søken.

Ville vesten turns sour

Vi befinner oss i den ville vesten, og settingen, location, karakterer og annet ser som snytt ut av en hvilken som helst amerikansk westernfilm. Vi møter først på et par kjeltringer uti ørkenen som kommer over en gravplass for så å bli angrepet av en utydelig skikkelse. Så hopper vi til en liten landsby hvor en sheriff og hans allierte havner oppi en kinkig sak. Kurt Russell spiller sheriff Hunt, Rickard Jenkins hans eldre partner Chicory innen lovhåndtering på stedet. Patrick Wilson er Arthur, en kar hvis kone og en annen politi i byen er blitt kidnappet av tilsynelatende en indianerstamme. Sheriff Hunt, Chicory og Arthur legger ut på en flere dager lang jakt etter de kidnappede. En fjerde person er også med dem, en kar med navn Brooder (Matthew Fox) som har sine egne grunner fra fortiden til å hate indianere og som derfor joiner dem i jakten.

Arthur er imidlertid svekket grunnet et brukket bein og blir som det litt haltende fjerde hjulet på vogna. I fem dager skal de kjempe seg igjennom ørkenen før de endelig nærmer seg stedet denne indianerstammen holder til. Selve filmen varer i over 90 minutter før de når sin destinasjon, og frem til dette foregår ”Bone Tomahawk” nærmest kun som en ren dramafilm, uten verken særlig action, tempo eller stort annet en lange dialogscener mens de fire karene forflytter seg. Det er her interessant å se likheten til eksempelvis Quentin Tarantino og hans dialoger, mens settingen, karakterene og manus også kan minne om Tarantino.

Lang ferd mot mål

Noe av det som gjør ”Bone Tomahawk” til den spesielle filmen den er, er nettopp dette at det nærmest kun er denne reisen som skildres. Det går sakte, omstendig og i samtaler om alt fra de kidnappede, indianere, liv og levnet generelt. Men mye grunnet dialogene og sterke stjerneskuespillere, blir man liksom sittende og bare observere, man blir dratt med og inn i karakterenes kamp mot målet. Mye av fascinasjonen skal også absolutt miljøet og settingen ha. Det er noe alltid eksotisk, spennende og annerledes ved en western i landskapet, dyrelivet, og i ukjente farer som lurer. En annen litt mer skjult drivkraft i historien ligger i våre spørsmål og nysgjerrighet vedrørende de som tok Arthurs kone og politibetjenten. Hvem er disse, hvorfor tok de folkene, og hvordan ser disse ut?

Innen man får se snurten til denne indianerstammen får vi små hint om hva som skal komme. Åpningsscenen varsler nemlig eksempelvis noe veldig illevarslende, at dette er noe mer enn bare en vanlig indianerstamme. Veien dit for våre fire venner er altså lang og forholdsvis rolig, men de blir avbrutt et par ganger av landeveisrøvere, samt at Arthur blir hengende etter og ankommer stedet lenge etter de tre andre. Det som møter ham da er ikke pent. Indianerstammen er nemlig ikke som helt vanlige mennesker, de er en svært brutal kannibalstamme!

Fra drama til sjokkartet skrekk

Dette er regissør S.Craig Zahlers første langfilm, og hvilken debut! Med sitt strenge, enkle, men likevel tidvis oppslukende språk og fortellergrep klarer han å gripe om oss og få oss med på ferden over ørkenen. Dette er dog utvilsomt en film for de tålmodige, og de som venter på action, skyting og dramatikk må smøre seg godt med tålmodighet. Og, de som ikke kan skjønne hvorfor ”Bone Tomahawk” har fått merkelappen ’grøsser’ vil også sikkert stusse litt.

Vendepunktet kommer når gjengen ankommer fiendens hule. Ting skjer plutselig, og angsten setter plutselig inn. Etter flere dager i ørkenen, som også for oss seere føles veldig lenge, hender ting plutselig veldig raskt og nærmest sjokkartet. Uten å røpe for mye så kan man trygt si at fienden ser riktig så fæle og skremmende ut, og denne enkle, råe og effektfattige stilen til regissør Zahler er med på å forsterke handlingen som troverdig og realistisk. Det pøses verken på med heftig kamerakjøringer, effekter eller noen ting her, nei selv musikken er svært lavmælt og sparsommelig. Helt bevisste grep og valg dette selvsagt, og filmen er slik befriende ren, enkel og pen!

Etter hvert som tempoet mot slutten skrues et stort hakk opp, kommer plutselig filmens desidert mest voldelig og fæle scene. Denne konkrete scenen må være en av fjorårets jævligste og sjokkerende brutale scener, bare så sarte sjeler er advart! Likevel er det vanskelig å skjønne sånn helt når den kommer, så man får heller stålsette seg på forhånd!

”Bone Tomahawk” vil trolig likevel kunne være en meningsdeler av en film. Kanskje er filmen i seg selv også noe av grunnen til at den ikke er så promotert og kjent som film fra 2015. Dens enkle stil og stillferdige fremtoning lukter nemlig langt i fra et stort produsentstyrt Hollywood-produkt med så alt for stort publikumspotensiale, og det blir derfor opp til hver enkelt nærmest å lete seg frem til denne godbiten selv. Filmen er helt klart en film man kan diskutere litt rundt. Den er til tider nemlig litt irriterende enkel, hendelsesfattig og rolig. Det enkle kan for eksempel vises igjen i måten karakterer håndterer ting på. Det er relativt flate reaksjonsmønstre på enkelte personer her, til tross for at de opplever svært fæle og traumatiske ting. Å se slike underspilte og udramatiske karakterer er nærmest like uvanlig å se som det motsatte er vanlig i ren underholdningsfilm. Slik sett følger dette dog regissør Zahlers lavmælte og stillferdige stil til punkt og prikke, for her skal det tydeligvis ikke slås unødvendig ofte på stortromma nei! I klipp og overganger er den heller ikke noe særlig svulstig og kunstnerisk, for rene, grove og enkle overganger preger stilen til Zahler veldig.

En godbit for den kresne og tålmodige

Selv om dette er en film som skiller seg godt ut, både i mengden western og skrekk, kan den minne mye om britiske ”The Descent” fra 2005. Denne filmen var også litt sånn lavmælt b-filmpreget, men hvor filmen i ettertid har blitt kjent som en aldri så liten skrekkgodbit og kultklassiker. Likheter mellom disse to filmene ser vi også i at tematikken i lange tider spinner rundt et rent menneskedrama i en venninnegjeng på grottetur/guttegjeng i ørkenen, men som går over i et skikkelig uventet skrekkmareritt til slutt. Slik føles også disse to filmene å lukte kultfilmmateriale lang vei, noe som forhåpentligvis vil vise seg i nær fremtid også for "Bone Tomahawk".

Som denne western/skrekk-hybriden av en film ”Bone Tomahawk" er, både utfordrer den og setter sitt publikum på pinebenken. Med en regissør og manusforfatter som synes å gi en lang marsj i genrekonvensjoner, blir fraværet av særlig stor spenning, action eller egentlig noen anelse om hva som venter oss med på at filmen avhenger av å likevel skape interesse på et vis. Dette gjør den igjennom fine menneskelige linjer i manus, karakterer, handling og framgang, mens små men helt avgjørende hint om at noe farlig kommer nærmest jobber bak i underbevisstheten vår. Til slutt blir den tålmodige seer virkelig belønnet med en særs røff sluttdel som går rett i beinmargen, særlig om man ikke på forhånd vet hva som skal komme. Så, er du en skrekkfan som ønsker noe litt annerledes og gjerne har god tålmodighet så anbefales ”Bone Tomahawk” virkelig!

(Photo/Copyright: RLJ Entertainment)