"The Final Girls" (2015) - Middels vittig genrelek

Max mister moren sin i en ulykke, men opplever på merkelig vis å møte henne igjen noen år senere. Hennes avdøde mor var nemlig 80-talls slasher scream queen, blant annet kjent fra kultfilmen ”Camp Bloodbath”. Under en spesialvisning av filmen på kino, blir Max og vennene hennes på mirakuløst vis sugd inn i filmen og dens miljø, og sammen befinner de seg plutselig midt inni selve denne kultfilmslasheren og må selv kjempe for å overleve.

Den siste jenta

Med det klingende morsomme og i utgangspunktet passende navnet ”The Final Girls” forsøker regissør Todd Strauss-Schulson og både harselere og meta film-grave seg inn i slashergenren. Filmens tittel spiller på film- og slasherbegrepet om ’the final girl’, jenta som alltid overlever til slutt og gjerne også klarer å drepe/stoppe morderen. Begrepet ble formet av filmteoretiker Carol J. Clover i 1992 og brukes den dag i dag om slike ofte figurerende overlevende jenter innen slasherskrekk.

I sentrale roller står Taissa Farmiga som hovedpersonen Max, mens Malin Akerman spiller hennes mor i den blonde men beskjedne scream queenen Nancy. Max sin vennegjeng blir altså sugd inn i fiksjonen, og litt som ”Tilbake til fremtiden” må de derfor forsøke å påvirke handlingen, blant annet selvsagt for å unngå å bli drept av den macheteglade høye og store morderen.

Hele handlingen i ”Camp Bloodbath”, som denne filmen i filmen altså heter, er som en parodi og etterlikning av først og fremst ”Fredag den 13nde”, hvor stedet Camp Crystal Lake og morderen Voorhees bare er byttet ut med noe liknende, og hvor også denne morderen selvsagt har en karakteristisk maske. Foruten denne helt riv ruskende merkelige historien, med urealistiske hendelser i fleng, er det selve det smått rørende mor-datter forholdet mellom Max og Nancy som er hovedgreia i historien.

Det er videre selvsagt både vondt og vanskelig for Max når hun møter på moren i denne filmen, en mor som dessuten er helt uvitende om sin kommende død, ute i det virkelige liv. Når jeg nå sitter og skriver disse ordene, ja så hører jeg hvor forvirrende og ulogisk merkelig hele denne filmen høres ut som. La oss bare si at filmens hovedlinjer mest går i knagger som et mor-datter-drama, samt humor og småspenning i forhold til slashergenren. I dramadelen føles relasjonen mellom Max og moren smått rørende og vondt skildret, det er selvsagt ikke noe morsomt å se henne miste moren og så videre, ei heller at de møtes igjen slik på denne rare måten. At det derimot foregår på disse merkelige premissene tar nesten likevel brodden av det som skal være emosjonelt og ”seriøst” oppi denne rare filmen.

Idéen bedre på papiret enn utført

Rent spenningsmessig er det også rimelig dvaskt det som skjer. Filmen gjør jo ikke noe annet enn hva klassiske retro-slashere gjør langt bedre, så direkte skummel blir filmen aldri. Når det gjelder humoren så er den heldigvis litt bedre og filmen tilbyr små men gode observasjoner rundt genren. Eksempelvis harseleres det en del med stereotypier innad i karakterene. Her ser vi for eksempel ei skikkelig sexavhengig bimbojente, blottet for intelligens eller andre antenner, mens en like jentegal gutt virker mindre smart og tenker tydelig med feil hode. Morsomt blir det derfor når denne nye gjengen med unge folk, altså Max og vennene, kommer inn fra nåtiden i denne 80-tallsfilmen for slik å tilføre litt mer oppdaterte holdninger, typetegninger, med mer. Dagens gutter fremstilles eksempelvis som litt mer intelligente enn bare å tenke på sex, mens jentene er litt mer handlekraftige enn det mange av slasher-jentene ofte fremstilles som.

Slik sett prøver heldigvis ”The Final Girls” å harselere og problematisere genrens mange stereotypier ørlite gran, men uten at det tar helt av eller preger filmen noe voldsomt. Et pent lite innslag av dybde og egenkvalitet tilfører dette filmen likevel, så absolutt.

Rimelig forglemmelig genrelek

Filmatisk skjemmes filmen en god del av et b-film preg, særlig i klipping og effekter. En blanding av spesialeffekter og etterpålagt arbeid, gjør filmen til noe mer drømmeaktig som for så vidt kan være et greit skue, men som i sin helhet altså gir filmen en unødvendig filmatisk stil som heller kanskje kunne vært mer realistisk for å slik gjøre alt mer, eh…ja nettopp realistisk og troverdig.

Små spirer av svært interessante og småmorsomme observasjoner rundt slasherkonvensjoner til tross, ”The Final Girls” oppleves aldri verken kjempemorsom, voldsomt dyp eller noe særlig over gjennomsnittet underholdende. Tanken om å la flere ’final girls’ stå i hovedsetet gjøres aldri noe særlig stort poeng utav, bortsett fra noe helt spesifikt i slutten, men tittelen føles liksom ikke helt tilfredsstillende på grunn av dette. Pluss for en viss tankevekkende bruk av tidstyper og karakterer anno 2015 vs 1986, samt diverse andre småting. Som enkel underholdning kan filmen funke helt greit, men noe mer, nope!