"The Revenant" (2015) - Et iskaldt, rått og overveldende filmatisk mesterverk!

Leonardo DiCaprio går utenpå seg selv i innsats, tilstedeværelse og dykker ned i sitt dyriske innerste i rollen som jegeren Hugh Glass. Mannen blir svært hardt skadet etter et brutalt møte med en bjørn, for så å bli forlatt av medlemmer fra sitt eget jaktlag. Alene og nærmest død, kjemper Glass seg tilbake til livet, og drevet av kjærligheten til sin indianske kone og sønn reiser han igjennom et fiendtlig landskap mot sivilisasjonen.

(Foto/Copyright: 20th Century Fox)

En annen drivkraft er hevnlysten overfor mannen som forrådte ham i John Fitzgerald. Tom Hardy spiller sistnevnte i en rolle som stinker av egoisme og hjerteløshet. Stadige sammenstøt med lokale indianerstammer fører til kamper og slag, noe som særlig åpningsscenen skildrer på mesterlig vis. Brutaliteten i fiendtlige forhold mellom folkeslag i den dype amerikanske villmarka er som en westernfilm i seg selv her, som en film i filmen.

Regissør Alejandro González Iñárritu åpner med en helt uforglemmelig oppvisning i et slag mellom indianere og pelsjegere som braker sammen på ulovlig grunn så piler, geværskudd og annet hagler. Her oppviser han allerede i starten sin etter hvert så kjente nært skildrende tilstedeværelse i close-camera som følger karakterer så tett på at det føles som vi er limt fast i dem. Men, så, plutselig skifter kamera fokus og går over på noe annet eller andre, alt så mykt og naturlig glidende, fascinerende og sykt dyktig gjort, at man føler man selv er midt oppi krigen og jævelskapen. Legger vi til en blodig, voldelig og rå realisme her, ja så er krigsskildringen så godt som komplett. Foto er av Emmanuel Lubezki som også gjorde ”The Tree of Life”, ”Gravity” og fjorårets ”Birdman” uforglemmelig vakre.

Denne sanne historien om Glass fant sted i 1823, og all råheten i det nakne og brutale ved hendelsen er noe av det som sitter best igjen i oss til slutt. Det er ikke akkurat første gang DiCaprio går helt inn i sin karakter, men maken til innsats og ufyselig opplevelse skal man lete lenge i filmhistorien for å komme over. ”The Revenant” blir glatt en topp 10-film innen filmmediet over fysisk jævlige skuespillerjobber og innspillinger, både for Leo og hele filmteamet. Slik trenger man ikke tenke lenge over hvor utfordrende det må ha vært å filme i snø, kulde, terreng, vann, med mer, for å bli nesegrus mektig imponert og ydmyk overfor dette. (Foto/Copyright: 20th Century Fox)

(Foto/Copyright: 20th Century Fox)

I denne over to og en halv timers lange filmkampen for å overleve, kommer stakkars Glass over alt ifra det allerede filmatisk berømte bjørneangrepet, via ufattelige smerter, innom flere turer nedi iskalde elver, vann og snø, til å måtte søke ly både utenfor i inne varme dyr. Mat spises rått, rett fra naturen, inkludert dyr i kjøtt og fisk. Overlevelsesinstinktet er med andre ord mildt sagt rimelig stort, og det er fort lett å glemme elementer som sminke, logistikk, skuespill og annet man nesten tar for gitt i dag, også mye fordi det funker så godt! Som seer blir man helt stressa i kinosetet, både fysisk og psykisk! Sjelden opplevelse dette, og filmen beviser slik faktumet med at film langt i fra er en passiv syssel og aktivitet.

Enkelte vil selvsagt beskylde filmen for å være alt for selvhøytidelig, men det er på den andre siden fullstendig både relevant, betimelig og ellers en smakssak dette. Da er det ørlite mer bekymrende at man faktisk ikke blir fullt så emosjonelt revet med i DiCaprios karakter som det vel strengt tatt burde være lagt opp til. Dette kan skyldes at vi aldri kommer særlig under huden på ham, lærer ham nok å kjenne, verken før, under eller etter denne helvetesturen. At det også er veldig vanskelig å relatere seg til smertene og alt styret, kan være en annen forklaring. Filmen er dessuten veldig langtrukket, tidvis dvelende og selvsagt tung, iskald og brutalt rå.

”The Revenant” er til syvende og sist likevel en opplevelse for tilskueren på måter de aller fleste filmer verken gidder eller har til hensikt å forsøke å gjøre med oss. Dette er ikke nødvendigvis en film man vil se mer enn en gang, til det er den altså lang, tung og slitsom. Dette blir likevel på en og samme gang også det fantastiske ved den, som en uforglemmelig engangsopplevelse, selv om enkeltscener da blir langt mer fristende å ville se igjen. Og, hovedrollens innsats er upåklagelig og uforglemmelig, fra virkelighetens naturforkjemper DiCaprio.