"Nosferatu" (1922) - Alle vampyrfilmers far er fremdeles en opplevelse!
Det har vært laget flust med både Dracula- og Nosferatu-filmer opp igjennom historien. F.W.Murnau sin versjon er imidlertid den både første og mest banebrytende av dem alle. Laget helt tilbake til år 1922 er den selvsagt både stum- og sort/hvitt-film. Grunnet utfordringer og krangler om bruken av navnet ’Dracula’ ble denne filmens vampyrgreve heller navngitt som Orlok. Historien var dog altså basert på Bram Stokers Dracula, mens ordet Nosferatu vel egentlig blir oversatt til noe slikt som 'smittebærer' eller liknende.
Askeladden mot ”trollet”
Vampyrgreven Orlok viser en dag interesse for kona til eiendomsmegleren Hutter som skal selge ham et hus i byen Wisborg. Orlok bor enn så lenge i ei borg langt opp på fjellet, så øde og forlatt at når Hutter skal besøke Orlok må han reise i dagevis. Filmens første del skildrer da også nettopp denne reisen, og her er bruken av locations i skog, mark, fjell og landeveier med på å gi inntrykk av en veldig lang reise. Hutter må også overnatte ved et fjellpensjonat innen han er fremme. Når Hutter ankommer grev Orloks borg få han etter hvert følelsen av at noe ikke stemmer og oppdager at Orlok meget gjerne kan være nettopp det folk og overtro har sagt om ham, at han er en vampyr!
Fra starten av fremstilles Hutter som en uredd, glad og energifull kar som ikke lar seg skremme av verken ryktene om vampyrisme eller annet folkesnakk. Likheten til vår egen Askeladden er her påfallende og sjarmerende, og skuespiller Gustav von Wangenheim er morsom med sitt overdrevne skuespill og likner forresten veldig på Johnny Depp! Etter å ha klart å rømme slottet til Orlok er han imidlertid i ferd med å bli en litt annen person, for Orlok har evnen til å gjøre folk galne og syke, særlig om han får satt tenna i halsen deres og drukket blod av dem. Når Hutter rømmer er imidlertid Orlok allerede på vei til byen Wisborg for å få kloa i hans kone. På veien infiserer og suger han livskraften utav samtlige på et skip som tar seg over havet til byen. Vil Hutter klare å stoppe Orlok i tide monn tro?!
Banebrytende og imponerende regi
I motsetning til datidens tungt studiobaserte filmer som Dr. Caligaris Cabinet legger Murnau mye av Nosferatu til å foregå ute, på locations. Dette er med på å gjøre at filmen føles mye større, ekte og mer dynamisk enn det de mer kulissebaserte teatralske innefilmene føles. Rent narrativt og oppbyggingsmessig er historien veldig klassisk fordelt og fortalt. En typisk innledning avløses av hovedhistorien og målet, mens spenningen og klimakset på slutten runder av historien. Murnaus bruk av lys og skygge gir i flere scener noen av filmhistoriens mest kjente og minneverdige bilder på netthinnen. Likevel bruker han ikke dette på langt nær like mye og ofte som det øvrig tysk gotisk og ekspresjonistisk film på 20- og 30-tallet ofte gjorde. Resultatet er en litt mildere film slik sett, men med uforglemmelige enkeltscener og øyeblikk når dette faktisk brukes!
Selve historien er ellers veldig fyldig, situasjons- og hendelsesrik. Man skulle på forhånd kanskje se for seg at store deler av filmen skulle foregå på slottet til grev Orlok, og nærmest kun der, men den gang ei. Bruken av små men sjarmerende spesialeffekter som grovklipp, overlappinger og redigering blir i dag selvsagt latterlig enkelt og gjennomskuelig, men å se dette bli brukt er bare en fryd for øyet, stemningen og selvsagt i historisk øyemed imponerende. Skal man eventuelt trekke filmen litt ned for noe, må det bli at man kanskje kunne hatt lyst til å se særlig selve Orlok mer, gjerne i aksjon, som vampyr. Det aller meste av handlingen er nemlig sentrert rundt Hutter og befolkningens bekymring for den mye omtalte pesten som rammer dem. Dette er Orlok som selvsagt suger i hjel folk, mens det blant annet på båten han forsyner seg grovt fra blir antatt at er rottepest som er årsaken til alle dødsfallene. Filmen får slik et preg av å mest ville skildre som om Svartedauden herjer på stedet, mer enn hva den skildrer Orlok/Dracula spesifikt.
I rollen som Orlok selv er skuespilleren med det morsomme navnet Max Schreck, som på norsk altså kan uttales ’skrekk’. Hans fremtoning, skuespill og kroppsspråk må ha skremt vannet av filmverdenen den gang og er fremdeles med på å skape ekle og minneverdige bilder! Han ser virkelig ut som en flaggermus, i menneskekropp, noe som ikke har vært ofte å se i ettertidens skildringer av Dracula/Orlok.
Selv om Nosferatu ikke blir på langt nær så skremmende i dag som den garantert må ha vært for snart 100 år siden, er det svært fascinerende og spennende å følge Hutter på sin reise til Orlok, og det som skjer i etterkant. Historien er altså såpass spekket med karakterer og hendelser at den aldri blir kjedelig, og Murnaus regi føles svært stødig, rett frem, tydelig og stemningsfull særlig i sin bruk av gotiske grep innen lys/skygge, setting og bildeutsnitt. Med Schrecks legendariske fremstilling av Dracula selv, blir de mange konkrete uforglemmelige scenen en opplevelse som fremdeles funker på sin egen måte!