Stilsterk og solid slasherklassiker
I en liten kanadisk gruveby skal det arrangeres en storslått valentinfeiring. Det er gått 20 år siden sist den lille byen feiret kjærlighetens dag på denne måten. Den gang skal det ha funnet sted en fryktelig tragedie nede i gruvene der. Syv menn døde grunnet en metangassulykke, noe som førte til at en av de overlevende i ettertid slaktet ned de skyldige i ulykken. Den mistenkte, Harry Warden, skal ha endt opp på sinnsykehus men likevel sluppet ut noen år etter. Når så drap igjen starter å inntreffe tror alle at Warden er på ferde igjen, men er det virkelig han også denne gang?!
Det lille gruvesamfunnet steller i stand til valentinsdagen og nærmest alle hjerter gleder seg. Enkelte personer får noen dager før plutselig tilsendt tilsynelatende ”romantiske” hjertekort eller hjerteesker med sjokolade, problemet er bare at sjokoladen er fjernet og at menneskehjerter har tatt dens plass. Slik blir opptakten til denne virkelig erketypiske 80-tallsslasheren som har flust med genreknagger og kjennetegn ved seg, noe som også gjør den veldig underholdende!
God setting og erketypiske karakterer
Regissør George Mihalka presenterer et særs streit og gjenkjennelig miljø bestående av en haug gruvehillbillys som arbeider nede i gruva, men som også gleder seg til valentinsdagen. Tilsynelatende alle har kjærester og turtelduevibbene er smurt tykt utpå dette lille tettstedet. Ja selv politikonstabelens kone er som nyforelsket der hun ivrig pynter i stand det lokale festlokalet til feiringen. Men, noen vil det altså svært annerledes, og litt etter litt begynner slashertradisjonen tro flere å dø.
Selv om de fleste av karakterene her både er svært overflatiske, urtypisk 80-tallsdårlige i både skuespill, utseende og som karakterer, er selve settingen og locationen med denne gruvebyen som gull for filmen! Den blir slik særegen, og bruken av nettopp reelle gruver, med mørke ganger, togvogner, utstyr, med mer, er svært passende for det som utspiller seg. Ikke minst er morderen selv ganske heftig, med sin mørke kjeledress, en steinhakke som våpen, og en skummel gassmaske på hodet over ansiktet. Maskebruken blir slik ørlite mer rettferdiggjort og logisk, sett i forhold til slasherbrødre som Michael Myers og Jason Voorhees. Nede i gruvene er det nemlig fare for gasslekkasjer, samt at det her derfor er mer vanlig og logisk nettopp å gå kledd slik. At morderen puster, peser og stresser seg igjennom byen og i vanlige hus oppe på bakkenivå i denne masken, er imidlertid litt mer uforståelig upraktisk.
Med denne ganske så skumle og skremmende morderkarakteren i sentrum, er også de omringende karakterene som snytt ut av en slasherfilms regelbok. Her har vi et subplott med et trekantforhold mellom to sentrale mannskarakterer og ei jente, T.J, Axel og Sarah, hvor disse to guttene kjemper om Sarahs gunst. Deres relasjoner blir satt på prøve når guttene mot slutten må forsøke redde henne fra morderens klør nede i gruva. Ellers har vi også klisjékarakterer som den tykke mannen, denne gang dog faktisk ikke den som har rolle som morokar og klovn, og han har faktisk også en kjæreste(!). Rollen som klovn er det altså en annen kar som har, og det som en nærmest like klassisk skikkelig irriterende rolle der han alltid skal spøke, glise og liksom lette på stemningen, noe han selvsagt ikke skjønner at heller bidrar til det motsatte.
En bareier har rollen som den klassiske karen som er negativ og med fordømmende pekefinger stadig advarer de festglade unge folkene om at de vil få angre hvis de gjennomfører valentinsfeiringen, for legenden om Harry Warden kan da komme til å bli vekket igjen. En ellers stor haug med andre 80-tallsblondiner krydrer persongalleriet, med tilhørende kåte hillbillys. Det er i det hele tatt særs mye kåthet på gang her, og folk synes å ville snike seg ut for å rote litt i både kriker og kroker, samt nede i den mørke gruva, selvsagt.
Brutalt og passende tilhørende ondt
Selve den narrative utviklingen i ”My Bloody Valentine” er rimelig klassisk og lett gjenkjennbar. En stor underholdningsfaktor er det heldigvis likevel i hvem som kan være morderen. Man sitter slik og gjetter, ja faktisk helt til slutt, noe som ikke alltid er like vanlig i ellers ofte lett gjennomsynlige slasherplot rundt morderkarakteren. Gassmaskemannen er kanskje ikke så veldig vanskelig å innskrenke til et fåtalls mistenkte personer etter hvert, men en liten vri mot slutten overrasker her positivt. I tilfellet med selve drapene vitner disse om en oppfinnsom drapsmann hvor metodene både er veldig varierte og blodig grotesk underholdene. Denne filmen skal visstnok ha vært gjenstand for svært heftige diskusjoner og tung sensurering i sin tid, noe som resulterte i hele 9 bortklippede minutter med blod, gørr og drapsscener.
Likevel, de brutale drapene er med på å løfte underholdningsaspektet her læll, og som film er ”My Bloody Valentine” en av nærmest få virkelig gode tidsslashere som ikke ble en franchise og fikk sine oppfølgere. Her kan vi kanskje legge til ’heldigvis’, for noen ganger er det like greit at man ikke bare kjører på med mye av det sammen, men slik får en film som står seg ut. Filmen er i dag særdeles sentral som kultklassiker og burde slik virkelig være en godbit for dem av dere som elsker retroslashere og ikke har sett denne enda!