"Fritt Vilt 2" (2010) - Stødig, men mer forglemmelig oppfølger

Skrevet 27.11.2015

Oppfølgeren til tidenes norske skrekkfilmsuksess fortsetter akkurat der eneren slapp, men regissør Roar Uthaug overlot regissørstolen til svenske Mats Stenberg. Den eneste overlevende i blant vennegjengen på fjellet, Jannicke, kjemper seg nedover mot sivilisasjonen og blir plukket opp av en lokal kar. Kraftig omtåket og i ørska, innser Jannicke at hun er i live og liggende til sengs på sykehuset i Odda. Det tar ikke lange tiden før ofrene og morderen blir funnet oppe på fjellet, og disse blir så brakt med ned til sykehuset for obduksjon.

Slik åpner ”Fritt Vilt 2” som den direkte etterfølgende historien den er, men hvor selvsagt nye karakterer innad i sykehuset og politiet står sentralt. Her møter vi blant annet på sykepleierne Camilla og Audhild, sykehusjef Herman, politimannen Sverre, samt den lille gutten Daniel. Førstnevnte etableres fort som historiens midtpunkt og Camilla jobber sammen med de få andre på dette sykehuset for sin siste periode. Sykehuset skal nemlig legges ned og følgende er det (passende nok) rimelig pasienttomt. Bortsett fra en gammel dame som har for uvane og gå litt rundt på egenhånd, er det kun den lille gutten Daniel som er pasient der. Og så Jannicke da, som i full forvirring og sjokktilstand både må neddopes og forsøkes roes ned grunnet sin panikk for at den gedigne fjellmannen igjen skal angripe.

”Michael Myers” takes Odda

Og selvsagt får hun rett. Vi får en litt mer utdypning rundt morderen i politiarbeidet her, skjønt voldsomt saklig og dyptpløyende blir det aldri. Det konstateres dog at en liten gutt som forsvant for mange år siden, med et karakteristisk fødselsmerke i ansiktet, uten tvil må være mannen som har drept en haug med turister og mennesker der oppe på fjellet. Da han, sammen med Jannickes døde venner, blir fraktet til sykehuset, tar det ikke lange tiden før han som mirakuløst våkner til live igjen, som fra de døde. Marerittet er dermed i gang igjen.

Måten denne oppvåkningen forklares og skildres på er interessant nok gjort bittelitt mindre utrolig enn den ofte er i slike slasherfilmer. Vi får nemlig vite at morderen som barn var dødfødt, men at hjertet hans begynte å slå igjen, lang tid etter fødselen. Han har nå ligget nedfrosset igjennom hele natta, og i tillegg hamrer Jannicke flere ganger på brystkassa hans i vill panikk og raseri inne på likrommet når hun ser ham. Til sammen fører dette altså til at storegutt igjen får igang blodpumpa og våkner! Hvorvidt dette er tidenes beste forklaring på en slik erketypisk monstrøs seriemorders tilbakekomst kan diskuteres, men det gjøres i hvert fall et forsøk på å forklare det på en troverdig måte, det skal filmen ha.

(Foto/Copyright: Fantefilm AS)

Fjellmannen likner for øvrig i det store og hele svært mye på klassiske seriemordere som Michael Myers og Jason Voorhees; han er maskekledd, svært høy, stor og voldsomt sterk, sier ingen ting, går sakte men bestemt etter sine ofre, og virker som å være udødelig, men bare nesten, helt på grensen til det umulige.

To stykk ’final girls’

Foruten denne erketypiske og genretrofaste morderkarakteren, er også mange av de øvrige karakterene ganske typiske. Den klønete og sjenerte politimannen Sverre er forelsket i søster Audhild som sammen blir filmens romantiske turtelduer. Politikonstabelen og sykehussjefen er streite, småsure og selvsagt skeptiske menn, mens den lille gutten Daniel skal skape mer spenning, variasjon og balanse som oss publikums følelsesmessige innslag og representant. Sykepleier Camillia er dessuten en typisk ’final girl’, jenta som overlever alt og gjerne tar saken i egne hender. Interessant nok så har ”Fritt Vilt 2” dermed faktisk to ’final girls’, for selv om Camilla har overtatt mye av Jannickes ”stilling” på denne måten, våkner virkelig også sistnevnte til live igjen mot slutten og hun klarer selvsagt ikke å la være med å jakte på morderen, ei heller føle seg for sikker før hun har fått kloa i ham en gang for alle!

Sagt på en annen måte så er ”Fritt Vilt 2” i stor grad tradisjonelt oppbygd, men også like genremessig gjennomført og laget. Hele historien er rimelig forutsigbar, og man vet nærmest hele tiden hvem som overlever, hvem som skal tas av dage. Filmens kanskje beste godbiter bys på i drapene, drap som i en periode i filmen kommer nesten overraskende tett på hverandre. Disse er dessuten både bra gjort, veldig brutale, og ofrene spares aldri men blir regelrett slaktet ned uten å nøle. Spesielt brutalt blir det siden vi har rukket å bli glade i noen av dem innen de møter sin skjebne. Noe forferdelig skummel blir dog filmen aldri, mye grunnet dens jevne og gjenkjennelige stil, kjente fortellerteknikk og mangel på virkelig originale grep og enkeltscener.

Noe av grunnen til at ofrene trolig drepes såpass fort ligger nok mye i hele konteksten og for at historien skal gå opp og fungere. Sykehuset hvor alt foregår skal liksom altså ligge midt i Odda sentrum, noe som gjør at mange må drepes fort, før en eller flere rekker å forlate sykehuset for å få hjelp. For her ligger da også ”Fritt Vilt 2” sin kanskje største utfordring, i nettopp det å ikke påkalle for mye av publikums tanker som ’hvorfor rømmer de ikke bare fra sykehuset?’, og liknende. Slik historien er bygd opp så rekker ofrene aldri komme seg så langt, nettopp fordi de drepes så fort. Skjønner?

Mer forglemmelig enn originalen

Igjen står dermed et knippe karakterer som desperat forsøker å påkalle hjelp og komme seg ut. Når så skjer, kommer et nytt team av politifolk inn i bildet og inn på sykehuset. Selvsagt blir også disse angrepet av den store sinte mannen med ishakke, og igjen sitter Jannicke lamslått utforbi, innelåst i en politibil. En siste konfronterende sluttdel må da til for å få filmen til å bli avrundet.

Ingrid Bolsø Berdal i rollen som Jannicke er igjen veldig god, blant annet på å formidle mange av de håpløse, frustrerende og fortvilte følelsene som rører seg i henne når morderen gang på gang overlever. Vi klarer godt å føle på sinnet hennes, og følgende er det nesten som vi selv sitter og banner og steiker over at dette misfosteret av en mann får fortsette sin nedslaktning til stadighet. En forløsende og lukket slutt setter en stopper for flere oppfølgere, noe som egentlig føles veldig greit i denne filmserien.

Den tredje ”Fritt Vilt” foregår som kjent tilbake i tid, på 70-tallet. Andrefilmen står dermed altså igjen som slutten på marerittet til vår heltinne Jannicke i en film som føles helt grei, velprodusert og velgjort. Som skrekk- og slasherfilm oppfyller den de fleste kravene, men blir slik samtidig også rimelig kjedelig, i hvert fall om man forventer mange overraskelser, jumpscares og/eller virkelig særegne sider. Filmen har nemlig svært få minneverdige enkelscener eller markører som står seg ut, som kan skille seg ut innen denne genresafe filmen. Inntrykket av en safe, velprodusert og passe spennende film er dermed det som står igjen til slutt. Helhetlig skuffer filmen litt for mye til å imponere og fenge like mye som den første filmen gjorde med Roar Uthaugs mer fengende, drivende og stemningsmessige varierte og grandiose Hollywoodhyllest og søknad.

(Foto/Copyright på bilder: Fantefilm AS)