For all del, ikke rør barna! Eller?
20 November, 2015
Å skape skrekk og uhygge med barn i sentrum er ingen ny greie. Det finnes flust av filmer hvor skildringen av barn og skifte i deres oppførsel, handlingsmønster og relasjoner til folk rundt seg er i hovedfokus. Filmer som ”Village of the Damned” og ”Children of the Corn”-serien er eksempler på slikt. Majoriteten av disse filmene er dog såpass overdrevet, overnaturlig forankret og videre så vanskelige å svelge at de ofte bare faller pladask i hva virkelig skremmende skrekk angår.
Den britiske produksjonen ”The Children” synes å tone det noe ned, bringe en slags virkelighetsbasert virusaktig tilnærmelse til fenomenet ’barn som dreper’. Det funker bare sånn passe.
God jul!
I disse zombie- og apokalyptiske dager innen tv-serielandskapet, er det dog interessant å se ”The Children” som et bidrag innen denne lille bølgen, selv om filmen er fra 2008. Handlingen er lagt til den britiske landsbygda hvor en småbarnsfamilie får julebesøk av en annen barnefamilie. Den besøkende familien har en småsyk sønn med, og litt etter litt blir også de andre barna litt syke, småhostende og ugne. Før ting virkelig eskalerer er det dog rimelig fryd og gammen når familiene feirer romjulen sammen i et stort ensomt beliggende hus. Ute er det snø og fint vær, inne et typisk salig rot av et barnefamiliehus med leker, tegninger og uorden over alt. For noen av oss er dette et skrekkelig syn nok, og slenger vi også inn 4-5 hylende og bråkete barn, lar dem springe rundt og styre hele juleshowet, ja så går det nok kaldt nedover ryggen på enkelte! Men, nå er det ikke akkurat bare dette som er skrekkelig med dette huset. Barna begynner som sagt å blir mer og mer grinete, uten at foreldrene og den eldste i tenåringsdattera Casey enser særlig hva som er i ferd med å skje.
Fra troverdig til smått surrealistisk
Slik sett er denne utviklingen og progresjonen grei og troverdig nok. Dette svært hverdagslige og tradisjonelle i familieselskapet, location, huset og denne streite barnefamilien, er en god bunn å bygge et slikt scenario på. Det er dog når det først bikker over at filmen blir vanskeligere å svelge. Når så den første store ulykken skjer, ja så baller det fort på seg, både av onde handlinger, mystiske enkelthendelser og menneskelig oppførsel som ikke synes så alt for troverdig. Det er som om filmen går fra å være en troverdig, naturlig setting, til å tråkke over i et slikt typisk skrekkfilmunivers hvor menneskelig oppførsel og handlingsmønster plutselig blir alt annet enn nettopp troverdig.
Se bare på det mest innlysende, i barna, barn som selvsagt kan unnskyldes med å bli rare grunnet denne influensaliknende greia, men som verken får uante fysiske krefter, overnaturlige evner eller spesielle egenskaper av den grunn. De blir rett og slett bare onde, vil skade og drepe de voksne i huset. That’s it. De voksne kunne slik i realiteten lett klubbet dem ned, og forsvart seg, men grunnet at dette tross alt er deres egne unger, ja så kvier man seg selvsagt for nettopp dette. De voksnes oppførsel er dog likevel svært betenkelig, av typen at de bryter ut i sjokk, blir som forsteinet, prioriterer helt feil, og liknende. Det kan godt godtas at man i en slik reell situasjon ville blitt noe omtåket og forskrekket selvsagt, men de voksne karakterene gir nemlig ikke nok uttrykk for å nettopp være i en slik tilstand, være handlingslammet. Så, hvorfor sitter da far i huset inne med en sippende datter isteden for å løpe ut og hjelpe til der hvor ting virkelig skjer? Dette henger rett og slett ikke på greip. En skadet mor blir også noe voldsomt hjelpeløs, selv om hun ”bare” har skadet beinet. Den samme moren oppfører seg merkelig også i andre sammenhenger, som bare for å dra ut tiden slik at man kan legge på spenningsmusikk og bygge opp til noe man uansett ser komme lang vei. Slikt blir det ikke mye spenning og overraskelser av gitt!
Det er rett og slett som om man har skrevet en historie og manus som på papiret kunne virket småcreepy, men som så i alt for typisk skrekkfilmtradisjon får problemer når man skal filme dette og oppdager alle logikkleddene som skal skildres mest mulig troverdig mens man filmer det. Som toppen på julekransekaka tar man heller ikke i bruk bilene ved huset før ting er litt for sent. Slike sider gjør at denne filmen oser av svakheter som fargelegger den for mye dessverre.
Ekstra verre er det at utviklingen med barna hviler tungt på klassiske overdrevne og tilgjorte ”sammentreff” i hendelser som i realiteten aldri ville ha utspilt seg slik og slik. Det er vanskelig å nevne disse uten å røpe for mye, men la oss bare si at disse i sum skaper en tone og utvikling i filmen som man rett og slett bare ikke kjøper. Selvsagt kommer, av en eller annen grunn, heller ikke sykebil og politi til stedet når man ringer etter disse, for da hadde det jo blitt en helt annen film må vite! Filmatiske ihjelbrukte grep som at barn plutselig kommer overraskende på de voksne fra siden eller bakfra, stemningssatt av like klisjémessig bråkete skremmemusikk, er øvrige trekk med denne filmen som langt i fra imponerer.
Noe originalt er det dog her...
Men, det er sider ved ”The Children” som er interessante og verdt å trekke frem. Barneskuespillerne, og de voksne også for øvrig, er ikke irriterende dårlige, og noen av barna er gode utseendemessig til sine roller. Etter hvert som ting eskalerer i dette juleselskapet, blir det litt av et bråk, med skrik og skrål, og hvor det blir riktig så voldelig i heimen!
”The Children” makter aldri å verken sjokkere på riktig måte, ei heller bygge opp en troverdig setting eller bakgrunn for at barna blir og handler som de gjør. Barna klarer ikke bygge opp en troverdighet som skal virke skremmende. Dette er selvsagt ikke barnas skyld, men ligger i et manus og en historie som dog glimter til innimellom med denne ”epidemien” som kan se ut til å ha spredd seg. Men når denne siden av saken ikke vies noe særlig tid og oppmerksomhet, nærmest før helt til slutt, ja så blir tiden før dette rimelig kjedelig. På den annen side så får vi imidlertid noe rimelig sjeldent servert sånn etter hvert her. Det er nemlig ikke hver dag vi får se barnedrap på film, i noen som helst film egentlig. Flere scener viser barn som blir drept, uten at dette er så fælt og grusomt som det kanskje høres ut som. Disse er rimelig milde scener, men like fullt interessante å sette inn i et filmperspektiv, nettopp siden det er svært sjeldent man får se barn bli drept. Filmen lykkes dog greit i å skildre den frustrasjonen i hva man skal/ikke skal gjøre om barna dine tilfeldigvis blir rammet av en morderisk influensa, et scenario som i seg selv er nærmest umulig å kanskje sette seg inn i. Hva man selv hadde gjort, og hvordan man hadde reagert overfor sitt eget barn er neimen meg ikke enkelt å si.
Som det heter i bransjen; aldri regisser dyr eller barn...
Selv om ”The Children” aldri klarer verken å bli voldsomt skremmende, troverdig eller medrivende, har den som film en helt grei underholdningsfaktor. Kanskje særlig vil filmen gjøre mer inntrykk på, eh ja, nettopp barnefamilier enn på andre. Filmen får sant nok frem mye av frustrasjonen og muligens også hvor blinde vi voksne kan være enkelte ganger, særlig om man er opptatt med sitt. Utover dette imponerer verken familiens handlingsmønstre, oppførsel eller liknende, for de voksne fremstilles som overhengende blinde, handlingslammede og teite, rett og slett.
Det er dog glimrende eksempler på barn som virkelig gir oss frysinger på ryggen på film. ”The Innocents ” fra 1961 er et slik eksempel. Her er historien, manus og karakterene så knakende godt skrevet og ikke minst levert og spilt at man umulig ikke kan bli påvirket. I dag er det nok kanskje også større krav til formidlinger innen realisme, settinger og bruk/ikke bruk av filmatiske grep og klisjeer som må omgås for ikke å tråkke i feller til at det skal være en enkel sak å lage en skummel film med barn i sentrum. ”The Children” får slik stå som (nok) et eksempel på en film som forsøker å dra de stakkars små barna med på noe creepy, men som ikke helt klarer å overbevise og engasjere i den graden det kanskje var tiltenkt. Den skal ha ros for å være litt original, tross alt, det er ikke mange filmer laget akkurat på denne sosialrealistiske og ikke-overnaturlige måten. Det mest skremmende som til slutt kommer utav ”The Children” blir likevel ikke barnas oppførsel og liknende, mer hvor stivnet og usikre vi voksne kan bli i møte med ondskap som har tatt bolig i det kjæreste man har, nemlig barna. Hva ville du selv gjort? Drept barna dine?