Filmmusikk - "Fire Walk With Me"/Twin Peaks
(Fra http://toresinblogg.montages.no, 23. august 2011)
Den legges ikke alltid like godt merke til, skjønt enkelte ganger er den rett og slett uimotståelig og umulig å unngå. Filmmusikk er ofte med på å definere både stemninger og følelser, enkelte ganger også hele filmen og dens inntrykk på oss publikum.
Nylig kåret magasinet New Musikal Express den beste filmmusikken fra de 50 siste årene. Det ble Angelo Badalamentis musikk ifra David Lynch-filmen Fire Walk With Me som stakk av med førsteplassen. Filmen, som har handling lagt til tiden før den mer kjente tv-serien Twin Peaks, forteller blant annet om hvordan hovedofferet Laura Palmers siste dager gikk til. Som kjent var det funnet av liket hennes og jakten på morderen som satte i gang handlingen i tv-serien.
Siden det gjøres uttallige liknende kåringer av både filmmusikk, filmer, skuespillere og liknende stadig vekk, vil helt andre filmer og soundtrack dukke opp på diverse andre lister. Likevel er det kanskje ikke så rart at nettopp musikken til Twin Peaks og dens prequel-film går igjen hos mange musikk- og filmelskere.
Komponist Angelo Badalamenti er nærmest fast komponist for regissør David Lynch, noe som ikke er så rart med tanke på hva han klarer å skape med musikken. Hans ikoniske, umiskjennelige og fantastiske toner er ikke bare passende stemningsfremkallende og fascinerende i forhold til serien og filmen, den er også så genialt enkel! Med få toner og enkle harmonier som spiller på og treffer midt i hjertet og hodet, fanger han en unik stemning og forsterker bildene av Laura Palmer, byen Twin Peaks og de øvrige uforglemmelige sidene ved dette skumle stedet og dets rare innbyggere.
Alle som har sett denne tv-serien, som gikk sin første seiersgang på 90-tallet, får umiddelbart opp bilder når man hører den velkjente Twin Peaks-melodien, det hjerteskjærende temaet til Laura Palmer, eller den meget enkle, mørke og skumle stemningsmusikken som varsler uhygge og skrekk. Blandingen av den suggerende jazzmusikken, behagelig kvinnevokal, samt den enkle keyboard-musikken skaper et særegent lydbilde som både skiller seg ut og setter helt spesifikke spor der den opptrer. Mystikken, sensualiteten og det stilfulle ved seriens mange karakterer, scener og handling, gjenspeiles ypperlig i denne musikken.
Slik blant annet Bernard Hermann gjorde med sitt strykertema i Psycho, den velkjente skrikende fiolingnikkingen fra dusjscenen, slik skaper også Badalamenti blant annet en illevarslende og skummel musikk med kun to-tre toner, enkelt og greit. Kanskje kan dette stå som eksempel på at det enkle ofte er det beste, kanskje traff han bare blink ved en tilfeldighet, kanskje funker det bare i enkelte filmer og sammenhenger.
At filmmusikk kan være både en stor og mindre viktig del av en film er det liten tvil om. Noen ganger betyr musikken imidlertid litt mer enn vanlig, noe som må sies å være tilfellet med blant andre Badalamentis musikk. Samspillet mellom lyd og bilder er med på å utfylle og forsterke hverandre, noe som dessverre ikke alltid kan sies om generell filmmusikk. Kanskje en skulle ha prøvd å slå av lyden enkelte steder for slik å se hva musikken faktisk gjør, eventuelt ikke gjør med bildene den akkompagnerer. Prøv dette med Twin Peaks/Fire Walk With Me, og man vil skjønne musikkens betydning, om man skulle være i tvil.